Kjære leser, når vi nå, i vårt lille tidsskrift, undrer oss over fremtiden til psykologivitenskapen, ønsker jeg å rette din oppmerksomhet bakover i tid. Hva har gjort psykologiens fremtid mulig? Vår vitenskap står på skuldrene til en hel haug glemte placeboer, urepliserbare studier og kasus. La oss minnes disse, og alle andre som har gitt, tapt og ofret for vårt felt, her, i nekrologen for psykologivitenskapen.
Tidlig liv:
Psykologifeltet ble unnfanget 6. mai 1869, da Sigmund Freud fylte 13 og for første gang opplevde noen svært ambivalente og forvirrende følelser og tanker overfor sin mor. Freud var ikke alenefar til psykologien, selv om du kanskje har fått høre det av utallige forelesere. Det var ikke bare Ødipus og tragiske myter vårt fag hentet fra antikke Hellas. Vi adopterte også de fire humorene. Akkurat som alt annet nå for tiden, er det ikke lenger særlig mye humor å spore, også innen den psykologiske vitenskap. Vi ønsker derfor å minnes at ting var bedre før, da alt ikke ennå skulle være woke og årelating fortsatt var lov.
I sin spede barndom var psykologien preget av katatoni, hysteri og melankoli, hvor de sinnsyke eller avsindige ble behandlet på «galehus». Minner vi nostalgisk kan fortrenge i stillhet. Likevel, vil kanskje litt introspeksjon hjelpe oss å slukøret klatre ned fra den høye hesten vi sitter på og later som at vi er mye bedre enn vår mørke fortid. Istedenfor å rasjonalisere, reagere og projisere vår tidvis lyssky historie, bør vi heller erindre våre gamle dager. På samme måte som når man innser at den gamle elskede barneboken både var rasistisk og kvinnefiendtlig. La oss minnes de gravlagte terapimetodene med den verdighet trepanering og utløsning av hysterisk paroxysme (legevelsignet orgasme) fortjener! Personlig kjenner jeg flere damer som gjerne vil gjenopplive den sistnevnte terapimetode.
Arbeid:
Tidlig i sin karriere, arbeidet psykologifeltet hardt. Studie på studie, alt fra Lille Albert og Stanford prison eksperimentet til Milgram eksperimentene. Det kan virke som at vi prøvde å få unna så mange tortur-studier og uetiske forsøk som mulig før de nesevise, skinnhellige etiske kodene skulle komme på banen og ødelegge all moroa. Takk og lov for at vi ennå kan utføre dyreforsøk. Her vil jeg forresten be om et minutts stillhet for å minnes alle mus og rotter som har blitt ofret på psykologivitenskapens alter. Dere er de virkelige heltene, i motsetning til apekattungene som fikk to mødre og likevel klaget over at den ene ikke var myk å kose med. Homofobisk spør du meg. Uansett, vi tenker fortsatt på dere musene våre, og håper dere alle har det bra der oppe i mouse heaven.
Jeg vil gjerne også at vi minnes alle andre ufrivillige forsøkskaniner psykologivitenskapen elsker å trekke frem: Phineas Gage, Henry Molaison (pasient HM), og Bertha Pappenheim (Anna O.), for å nevne noen. Personer som skamløst ble gjort til prakteksempler for vårt felt, før taushetsplikten var oppfunnet. På den tiden fantes det faktisk bare meldeplikt, og den omfattet all informasjon en kunne dele om en person: navn, fødselsnummer, hodetraumatiske skader og medisinske feilgrep. Eller, det er vel ikke et «feilgrep» om det fôrer forskning og lærdom! Det må da Herr HM kunne tåle. Det gjorde han vel og, så lenge ingen minte han på dette feilgrepet hver morgen. Tre ganger tre hurra for vitenskapen og personvernet, og pasienter som ikke husker hva vi gjorde galt!
Signifikante hendelser og oppnåelser:
Psykologivitenskapen feirer i år over 40 års ekteskap mellom kognitiv og behavioristisk psykologi. Vi minnes derfor alle divansnekkere som gikk konkurs rundt samme tid som denne ekteskapsinngåelsen. Med psykoanalysens monopol på psykologien i mange år, lokket nok alle divansnekkerfirmaer med sterk jobbsikkerhet. Men den gang ei. Klarte man dog å omskolere seg til stolsnekker ville EFT terapeutene stå for lønnen. Mang en avdanket divanmaker hadde nok en høne å plukke med Beck og Ellis i den andre stolen for deres uoppgjorte forhold.
Fordelen med psykologifeltet i dag, er at vi ikke har noen illusjoner om at pasientene skal bli friske. Vi er tvert imot svært gode på å gjøre dem enda sykere enn de var, før de kom til behandlingen. Vår status innenfor medisinske profesjoner er rimelig svekket, men dette området briljerer vi faktisk på! La oss derfor minnes den optimismen som preget våre tweed-bekledde forfedre, og huske at vi i alle fall er litt mindre stigmatiserende og mer kunnskapsrike i dag. Husk å gi seg selv et velfortjent klapp på skulderen før de månedslange ventelistene brenner deg ut.
Født av feltet har vi også pop-psykologi, vår alles favoritt. Den tar etter sin forelder, i at den presenterer de samme forskningsfunnene, men legger sin egen lille vri på dem! En vri kalt: misledende presentasjon av resultater. Som kanskje den mest kjente typen psykologi, åpner den feltet for alle.
Alle kan være psykolog, alle kan være på spekteret, alle har ADHD. Juhu! Kanskje til og med du! Bare les nok ensidige kilder og lag deg en TikTok- bruker, så er du langt på vei.
Med fremveksten av pop-psykologi, vil jeg derfor vi her skal minnes vår tapte vitenskapelige integritet. (Samtidig, etter tidligere nevnte uetiske forsøk å dømme, var denne integriteten muligens aldri til stede. Kanskje den var en placebo, akkurat som alle de mest effektive komponentene i psykoterapien).
Et siste farvel:
Verden har dessverre blitt et mer nedstemt og dystymisk sted på grunn av fortidens psykologi. Likevel har den rørt ved hver og en av oss, gitt oss uetiske forskningsresultater og moralsk tvilsomme kasuser vi vil verdsette i lang tid fremover. Vi står i dag på skuldrene til urepliserbare vitenskapsteorier og massiv tillit til evolusjonsteoriens betydning for likheter mellom muse- og menneskehjerner. Takk for alt du har gitt oss, paternalistiske, masokistiske, rasistiske og uetiske fader. Vi tar nå farvel med deg og trasker inn i fremtiden. Selv om vi dessverre ikke kan ri inn i solnedgangen på vårt oppblåste ego, vil vi ha med oss et håp om mer menneskelighet og nye freaky kasustilfeller å basere vitenskapen på i sekken. Takk for alt.