Fra individualterapi til samfunnsbehandling

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Hva slags psykologer trenger samfunnet? Foto: Simen M. Ekelund
Hva slags psykologer trenger samfunnet?
Foto: Simen M. Ekelund

Er den stereotypiske psykologen den beste? Eller trenger samfunnet noe mer enn en-til-en-møtet med psykologen? Studentrepresentant i NPF, Simen M. Ekelund, gjør seg noen tanker rundt psykologrollen, og hvordan den bør se ut i fremtiden.

Spalten Nytt fra studentrepresentantene skrives av Studentpolitisk utvalg i Norsk Psykologforening. Den drøfter psykologrollen og psykologi i et samfunnsperspektiv, med mål om å engasjere til debatt blant psykologistudenter.

Tekst: Simen M. Ekelund går på kull 87 og er studentrepresentant i Norsk Psykologforening.

Den stereotypiske psykologen
Vi er alle kjent med den stereotypiske psykologen. Du vet, han med et empatisk ansiktsutrykk og bakenden godt plantet i en stol overfor en gråtkvalt klient. I løpet av mine år på profesjonsstudiet i psykologi har jeg identifisert meg selv mer og mer med denne stereotypen. Det er egentlig ikke så rart: klinisk praksis og klinisk teori har nærmest gjennomgående gitt meg inntrykk av at psykologer forholder seg til mennesker en av gangen.

Kun i studiets siste faser, begynner jeg å få øynene opp for rollen psykologer kan spille i samfunnet – for de mange og ikke bare de få. Det føles for sent.

Saken fortsetter under annonsen

Studiets rådende perspektiv synes med andre ord å være psykologen som terapeut for individuelle klienter. Men henger dette perspektivet sammen med samfunnets behov og fremtidens psykologroller?

Onde sirkler
Utfordringer knyttet til psykisk uhelse og problemstillinger i samfunnet er tett sammenvevde, og forsterker hverandre.

For det første er psykisk uhelse hverken uvanlig eller ubetydelig på et samfunnsnivå. I løpet av livet har cirka 30-50% en psykisk lidelse. I Norge utgjør disse noen av de de mest kostbare helsetilstandene ved å bidra til uførhet, helsetjenestekostnader, og tapt livskvalitet World Health Organization (WHO) anslår at «unipolar depressive disorders» vil være ansvarlig for den største prosentandelen av såkalte «Disability Adjusted Life Years» eller DALY ved år 2030. DALY omhandler summen av tapte leveår på grunn av tidlig død i befolkningen og år tapt gjennom funksjonstap.

Videre er helsetilstanden i befolkningen nært assosiert med samfunnsmessige betingelser og sosiale forskjeller. Direktør i Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog, sa en gang at om du tar t-banen fra vest til øst i Oslo, synker den gjennomsnittlige levealderen med omtrent ett år for hver stoppested. Studier tyder på at å vokse opp i relativ fattigdom er forbundet med økte problemer for barns oppvekst på områder som kognisjon, atferd, og somatisk helse.

Samfunnsmessige arenaer som skolen og arbeidsplassen er også sentrale for å gi mennesker en opplevelse av tilhørlighet, mening, og mestring. Frafall fra både skole og arbeid har negative konsekvenser for både individ og samfunn. Rapporten «Frafall fra videregående opplæring og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne» fant at personer som falt fra videregående opplæring hadde økt risiko for å være arbeidsledig, uføretrygdet, fengslet, og sosialhjelpmottakere.

Frafall er, ikke overraskende, assosiert med psykisk uhelse. En nyere studie av Knapstad og kolleger fant at skamfølelse var vanlig blant mennesker med langtids-sykefravær (54% rapporterte høye eller moderate nivåer av skam). De fant også at skam er assosiert med lengre sykefravær.

Disse tallene forteller oss om det tette forholdet mellom psykisk lidelse og samfunnslidelse. De utgjør onde sirkler. Dette forholdet utfordrer ideen om at det eneste psykologer bør gjøre, er å drive med psykoterapeutisk behandling av kliniske tilstander. Selvfølgelig er dette essensielt, men det er ikke tilstrekkelig. Slik vi gjør i terapi, må vi kunne bidra til å bryte onde sirkler også i samfunnet.

Men hvordan?

Psykologer der folk lever
Et første steg er at psykologer også må befinne seg der folk lever livene sine. Et eksempel på dette er psykologer i kommunale stillinger – såkalte kommunepsykologer. Slike psykologer arbeider blant annet med veiledning av ansatte i barnevernet, PPT, eller helsestasjoner, samt undervisning av ansatte i barnehage og skole. De kan også drive med lavterskeltilbud som ikke krever henvisning eller diagnose. Det kan eksempelvis innebære hjemmebesøk hos en gutt som har begynt å slutte å gå på skolen.

Det er mange grunner til at psykologer bør ha slike stillinger. Psykologer skal ha samfunnets fremste kompetanse på både normalpsykologi og psykopatologi, kunnskap som gjør oss i stand til å gjøre viktige beslutninger i helsetjenester. Videre kommer tittelen vår med en rekke praktiske rettigheter, blant dem rettigheten til å sette diagnoser, skrive sakkyndige vurderinger, og henvise til spesialisthelsetjenester.

I tillegg til dette har vi opplæring i sentrale relasjonelle og menneskelige ferdigheter samt kompetanse til å behandle psykiske lidelser. Alt dette er ressurser samfunnet og kommunen trenger sårt.

Behovet for psykologer i kommunen blir fremhevet av Norsk Psykologforening, samt en rekke sentrale helsepolitikere. Helseminister Bent Høie har gått in for lovkrav om stillingen, og i statsbudsjettet foreslår regjeringen å øke tilskuddet til rekruttering av psykologer i kommunene med 45 millioner kroner. Det er med andre ord liten tvil om hvor mange av oss kommer til å jobbe om noen år.

Psykologer i kommunen er fremtidens psykologrolle.

Forebygging
Psykologer bør også i større grad bidra til forebyggende arbeid. Forebygging handler om å forhindre at problemer utvikler seg og blir behandlingstrengende lidelser. Eksempler på slike tiltak kan være holdningskampanjer mot stigmatisering, skoleprogrammer for å forhindre mobbing, og tidlig intervensjon i familier der barn og unge er i fare for å utvikle psykisk lidelse. Enda mer bredt kan forebygging handle om å redusere sosiale forskjeller og samfunnsmessige betingelser som påvirker psykisk lidelse.

Det er viktig å ikke idyllisere forebygging. Det eksisterer utallige tiltak som tar sikte på å være forebyggende, og noen av disse fungerer heldigvis slik de skal. Men mange tiltak fungerer ikke, og noen kan til og med være skadelige og stigmatiserende. Evaluering av tiltak er en mangelvare, og det samme er fokus på implementeringskvalitet, altså å gjennomføre tiltak slik de faktisk skal.

Det er her jeg mener psykologer har en jobb å gjøre. Samfunnsorienterte psykologer bør ta ansvar for å gi mennesker tilgang til kunnskapsbaserte forebyggende tiltak som har vist seg robuste i forskning og praksis. Vi gjør det (kanskje!) i klinikken – vi kan også gjøre det i samfunnet.

Profesjonsstudiet
For å gjenta meg selv: Psykisk lidelse og samfunnslidelse henger tett sammen. Dette medfører en rekke problemstillinger som profesjonsstudiet i psykologi ikke forbereder oss på i tilstrekkelig grad. Istedenfor blir de redusert til apropos-poenger som drukner i tyngden av teori og klinikk på individnivå.

Faget Samfunnspsykologi representerer det tydeligste unntaket fra denne regelen. Det drøfter nettopp de perspektivene jeg har tatt opp i denne teksten, og har nylig blitt supplert med samfunnspsykologisk praksis.

Psykologisk fakultet ved UiB og de ansvarlige for dette faget fortjener mye ros. Det er unikt i norsk sammenheng sammenlignet med profesjonsstudiene på andre universiteter. Men det fungerer fortsatt som unntaket som bekrefter regelen: «individualterapi er det viktigste psykologer i Norge bør lære seg på universitetet».

Hvor glad jeg enn er for å ha faget Samfunnspsykologi, så er det er for lite, og det er for sent.

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.