Du blir det du hører på?

Dette innlegget er 2 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

 

Skribent

Illustratør

Jeg har en sær tendens til å tenke at dersom noen har annen musikksmak, har de heller ikke en personlighet som er kompatibel med min. Da jeg fortalte venninnen min dette og supplerte med at jeg derfor var noe skeptisk til han jeg for tiden hang med, fikk jeg streng beskjed om at musikk kun er en rekke lyder som man enten liker eller ikke. Ergo har det ingen korrelasjon med kompatibilitet. Selv om jeg sa meg enig, undrer jeg om hun tok ekstremt feil.

For dersom musikk kun er en rekke lyder, er det likevel en rekke lyder som vekker følelser hos oss. Disse følelsene påvirker hvordan vi avgjør musikkens kvalitet. Dersom disse lydene vekker en følelse i oss, har det ikke da en sammenheng med tidligere opplevelser? Kanskje du elsker jazz fordi faren din spilte Nrk jazz på vei til sommer-SFO, som et uttrykk på lykkerus for barnefri? Mulig har du en forkjærlighet for Kurt Nilsen fordi familien din er Bergenspatrioter. Eller kanskje favorittsjangeren din er R&B grunnet vennegjengen din fra ungdomsskolen som sammen skulle vinne UKM med hip hop-gruppen deres? 

Hvis det er slik, betyr ikke det at følelsene som vekkes når du spiller jazz er preget av minnene som følger med? Og folkene som skapte de med deg? Det sies at de vi omgås med og minnene vi danner former vår personlighet. 

Bruker ikke de som elsker jazz å være fargerike og livlige, gjerne eldre mennesker? Ofte kvinnerettighetsforkjempere og estetiske? Mens de som foretrekker Kurt Nilsen også er glade i jul, norske verdier, fredagsunderholdning og syntes Bergen burde bli Norges nye hovedstad?  

Det er absolutt stor sannsynlighet for at jeg illustrerer urealistiske stereotypier, men kanskje, vi skal ta en ekstra titt på Spotifykontoen til en potensiell partner neste gang vi undrer om det er en match?

 

Dette innlegget er 2 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.