Skribenten fra Psykologistudenter uten grenser har fått kjenne på kroppen hvorfor man fortsatt behøver feministisk engasjement.
Det hele startet i Costa Rica. Et år med utveksling skulle gi meg nye opplevelser, venner og gjøre meg mer selvstendig. Jeg fikk fort erfare at opplevelsene og selvstendigheten hadde sine restriksjoner. Fraser som «du kan ikke gå alene ute etter klokken 18, da blir du voldtatt og drept til slutt», «alltid send meg melding når du kommer hjem så jeg vet at du er trygg», «jenter på denne skolen må ha lange sokker og hvitt undertøy så ikke guttene skal bli fristet» var hverdagslige som jente i et land hvor «matchokulturen» ennå rådet.
Først ønsker du ikke å tro på at det er sant, du tenker at alle bare overdriver. Så setter du deg ned for å se på fotballkamp. Et totalt ukjent nummer på poengtavla bare fortsetter å øke og øke. På spørsmål om hva det er svarer en venn med den største selvfølgelighet at «det er tallet på rapporterte voldshendelser i hjemmet siden kampen startet». Hvert 5. minutt ringer en uskyldig kvinne fortvilet til nødnummeret fordi en mann har vært voldelig, og tallet øker når det er fotballkamp. (Recio, 2018) «Femicide», drap på kvinner bare fordi de er kvinner, var også et ord som stadig hyppigere figurerte i avisene. Sinnet og sorgen jeg bar på på vegne av disse kvinnene var ubeskrivelig.
Til slutt ble jeg en av dem, jeg også. Jeg kikket meg konstant over skulderen når jeg gikk i en rolig gate. Prøvde å krype inn i meg selv når menn ropte unevnelige ting. Kledde meg litt ekstra konservativt for å ikke bli stemplet. Ble redd for at noen skulle voldta meg, og at jeg måtte dra hjem til Norge om jeg ønsket å ta abort. Det er nemlig strengt ulovlig, det har mennene i generalforsamlingen bestemt. Heldigvis har mange klart å snu denne frykten til et engasjement som kommer til uttrykk i demonstrasjoner og media. Vi trenger hverandres støtte og oppmuntring for å innse at det ikke er vi som skal gjemme oss, det er kulturen og politikken som må forandres.
I min lille privilegerte boble hjemme i Norge ble jeg ofte fristet til å tenke at feminisme kanskje ikke var så viktig. At det fantes andre saker som var viktigere å kjempe for. Gjennom flere reiser i Sør-Amerika, Afrika og Asia ble jeg derimot smertelig klar over at kvinnekampen ennå pågår for fullt. Min dannelsesreise førte ikke bare til en stor interesse for kultur, noe som i dag har gjort meg til et stolt medlem av Psykologistudenter Uten Grenser. Reisen førte også til en større forståelse for at verden ikke er så rosenrød som vi maler den.
Malin Dysjaland
Psykologistudenter uten grenser (PUG).
Kilder:
Recio, P. (2018) Cada cinco minutos una mujer pide auxilio al 9-1-1 por violencia doméstica, lastet ned 18.09.2018 fra https://www.nacion.com/el-pais/salud/bcada-cinco-minutos-una-mujer-pide-auxilio-por/JVRBXW6JJFFDHBTSO3RWUTL5S4/story/