Dødsdriften

Foto: Pixabay.com

Skrevet av Heidi Lee Mannes. Først publisert i Katarsis 2007, 4. utgave.

Teorien om dødsdrift hører til en av Sigmund Freuds mest kontroversielle innovasjoner og har aldri vunnet særlig tilslutning blant det store flertallet av psykoanalytikere.

Når femtenåringer spiser piller hester ville gått i bakken av og soldater kan klippe fingrer av andre soldater for å vise seg, kan dødsdriftteorien gi intuitiv mening. Freud introduserte teorien om dødsdriften som en kontrast til livsdriften. Denne teorien bygger på antagelsen om at vi har en hang til nedbrytelse av liv i oss for å gjenskape den spenningsløse tilstanden man befant seg i før livet oppsto. I sin nyorientering i 1920 foreslår Freud en dragning mot oppløsning som forklaring for individets aggressive og destruktive tilbøyelighet.

 

En Freud i oppløsning

Anledningen for dødsdriften var en rekke iaktagelser Freud hadde gjort seg i forhold til pasienter. Flere så ut til å påføre seg selv ubehag gjennom å velge sykdom istedet for sunnhet. Datidens Europa var vitne til de selvdestruktive krefteenesom hadde utspilt seg i første verdenskrig, og privat opplevde Freud traumatiske dødsfall i egen familie. Han opplevde ikke at driftsteorien hans hang ordentlig sammen ved hjelp av lyst- og realitetsprinsippet han hadde bygget sin tenkning på frem til da. Disse prinsippene er i overveiende grad bevisstpsykologiske, og gav ikke en dekkende forklarig til det ubevisste. Gjennom å introdusere dødsdriften i boken Hinsides lystprinsippet kunne han bedre redegjøre for fenomener som hat, aggressivitet og destruktivitet.

 

Gjennom å vinne over naturen har vi tapt for døden

Freud byttet ikke ut selvopprettholdelse (seksualitet) med nedbrytelse (død). Dødsdriften står ikke alene, men virker sammen med livsdriften. Den livsbevarende driften er forbundet med elementer av dødsdriften, og slik nøytraliseres de og nyttig-gjør seg hverandre. En del av dette arbeidet består i å vende dødsdriften bort i fra individet og ut mot omverdenen (projeksjon). Freud hevdet at dette ville gå bra så lenge menneskets hovedoppgave består i å betvinge naturen. Ettert som vi menneskene har blitt oppnådd å bli siviliserte kan denne oppgaven ses som løst. Sysslingen med å vinne over naturen kan dermed ikke lenger legge bånd på dødsdriften. Freud mente det er dette som ligger bak de tegnene man ser på at den menneskelige kultur er på vei inn i en kollektiv selvdestruksjon.

 

I dødsdriftens fotspor

Tross, dødsdriftens kontroversialitet har denne tenkningen bitt innlemmet i senere teorier. Av de som har gjort dette på en meningsfull måte er Klein, Lacan og Laplanche. I Kleins objektrelasjonsteori tas det utgangspunkt i at barnets identitet bygges opp gjennom introjeksjoner og projeksjoner av gode og onde fantasiobjekter basert på samspillet med moren. Barnets største utfordring er ikke å håndtere seksualitetsdriften, men å kontrollere aggresjonsdriften. Ifølge Klein gjennomlever alle barn under et halvt år psykoselignende konflikter, som må overvinnes for å oppnå en normal utvikling. Vi bærer altså i oss destruktive krefter allerede fra livets begynnelse. I 60-årenes Frankrike utviklet det seg en psykoanalytisk bevegelse under slagordet «Tilbake til Freud». De begrepene Freud hadde lanser skulle igjen tas på alvor, også dødsdriften. Lacan forsøkte å videreutvikle dødsdriften knyttet til gjentagelsestvang i forhold til utforsking av ubevisste prosesser. Laplanche så på aspekter ved seksualitet, som ikke lar seg innordne under temaer som kjærlighet, forplantning eller lyst som dødsdrift.

Teorien om dødsdrift vekker intuitiv mening, og kan være med på å forklare det som skjer i sinnets mørkere kroker. For Freud var den et forsøk på å få driftteorien hans til å henge bedre sammen, men teorien har blitt kritisert for at viktige erfaringer fra analytisk praksis ikke har latt seg oversette fra Freuds eldre til hans nyere drifts teorien. Dødsdriften har slik bidratt til å bryte ned hans driftsteori. Freud påpekte selv, om dødsdriften, at «den er et resultat av vidtgående spekulasjoner, snarere enn psykoanalytisk teori». I møtet med det man gjerne kaller vondt og destruktivt gir det mening å tenke at det bor destruktive krefter i oss. Per i dag har likevel psykoanalytisk teori til gode å innlemme dødsdriften på en overbevisende måte