Diagnosenes klamme hånd

Einar Plyhn kommer til Fagfrokost på torsdag. Foto: Stein Bjørge, Aftenposten

Bevæpnet med innsikt i de psykiatriske diagnosenes vaklende vitenskaplige forankring og uhyggelig personlig erfaring med rådende psykiatrisk praksis, kommer Einar Plyhn til fagfrokost for å kaste lys over de skadelige sidene ved en psykiatri som ser diagnoser der det sitter mennesker.

D

et er ikke sjelden man hører det i fakultetskantinen: “Jeg tror ikke helt på diagnoser jeg.” “Det setter liksom folk i bås og hindrer oss i å se hele mennesket”. Dette blir vanligvis møtt med nikk og enige grynt før studentene går tilbake til nok en forelesning om depresjon, angst, eller personlighetsforstyrrelser.

Vi aksepterer det vel fordi vi har hørt at diagnosene er måten vi systematiserer kunnskapen på, og at det er den eneste måten vi kan tilby kvalitetsikret kunnskapsbasert behandling til alle de lidende menneskene der ute. Så får det heller være at vi forenkler og fremmedgjør litt på veien.

Men, når man plukker på skorpen og begynner å grave i det vevet av historiske tilfeldigheter og fagpolitiske maktdemostrasjoner som ligger til grunn for det rådende perspektivet på psykisk lidelse, risikerer man å finne grunner til å bli sint. Dette arbeidet har blant andre torsdagens fagfrokostforeleser Einar Plyhn gjort.

La oss starte med DSM, diagnosemanualen som man kan forvente å finne en kopi av i hyllen til enhver psykiatrisk helsearbeider i hele verden. Når man åpner denne boken finner man sirlige beskrivelser av et utall diagnoser med sjekklister å arbeide etter for å finne ut i akkurat hvilken kategori du skal putte din pasient. Slik gir den et inntrykk av å være en solid oppsummering av all relevant kunnskap om psykisk lidelse. Noe man kan stole på at leder en til de mest presise kliniske vurderingene.

En liten titt bak kulissene til DSM-III, utgaven som introduserte en god porsjon av kategoriene dagens utgave fortsatt opererer med, forteller derimot en ganske annen historie. Her finner man en komité av ni hvithårede psykiatere som kommer frem til diagnosene som skal komme til å påvirke ekte menneskers liv gjennom et par timers løs diskusjon fulgt av en liten avstemning. Enkelte lidelser har ikke en eneste forskningsartikkel bak seg, og de som har det er ofte belemret med alvorlige metodologiske svikt. (1)

I intervju med James Davies siteres Robert Spitzer og Theodore Millon, komitémedlemmer for DSM-III,  på urovekkende gullkorn som: “Det var svært lite systematisk forskning og [det vi hadde] var egentlig en lapskaus – rotete, inkonsistent og tvetydig” og “vi tok over [definisjonsmakten i psykiatrien] fordi vi satt med makten”

Fra sin oligarkiske, uvitenskapelige fødsel vokser så diagnosene inn i klinisk praksis hvor de blir en perfekt partner for et gjeldende biologisk-medisinsk paradigme. Bare ytterst få psykiske diagnoser har avdekkede biologiske substrat, men likevel sverger vi i psykiatrien til å benytte medisiner, mens forsøk på å behandle uten medisiner angripes som “udokumenterte sjansespill”. (2)

I fagfeltet lurer det heldigvis kritiske røster. Den britiske psykologen Peter Kinderman skriver i sitt manifest for en ny psykiatri om det han mener er tydelige vitenskaplige og moralske svakheter med det rådende synet på psykisk lidelse. Han hevder at den psykososiale delen av psykiske lidelser systematisk underkjennes, til fordel for å regulere de biologiske aspektet; ofte uten at de biologiske årsakene er kjent.

Til erstatning tar han til ordet for en psykiatri som erstatter diagnosene med enkle beskrivelser av folks problemer, radikalt reduserer medisinbruk og der de må bruke dem, bruker medisiner pragmatisk istedenfor å presentere dem som en kur.

I tillegg til å væpne seg med disse og liknende innsikter, har Einar Plyhn selv opparbeidet seg dyrekjøpt erfaring med hvordan det er å være pasient i psykiatri-norge. Etter å ha blitt etterlatt ved selvmord i familien, fikk han selv et møte med et dysfunksjonelt system som ikke evnet å se menneskene bak diagnosene. Siden den gang har han gjennom stiftelsen Humania arbeidet for et mer humant psykisk helsevern, blant annet ved å åpne den nasjonale debatten om diagnosenes plass i terapien.

Under torsdagens foredrag vil han spesielt fokusere på hvordan den moderne psykiatriens diagnoser sykeliggjør menneskelige livsutfordringer og bidrar til en unødvendig medikalisering som gjør mer skade enn gagn.

Fagfrokost avholdes i auditorium 129 på psykologisk fakultet torsdag 19. oktober. Det vil bli servert kaffe og sandwicher samt en vondt smak i munnen.

Referanser
(1)https://www.abstrakt.no/lanseringer/80-boklanseringer/143-psykiatriske-diagnoser

(2) https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vlOPp/Et-udokumentert-sjansespill-Einar-Plyhn