Den psykologiske menighet

Den hellige Psykologien: Veien, sannheten og livet?

Jeg er redd vi alle har blitt litt vel dogmatiske i vår tankegang og overbevisning – kronikere, om du vil – i troen på det dypt psykologiske som roten til alt og løsningen på det hele.

Det psykologiske landskap  
Vi psykologfolk er ofte uenige – tilsynelatende helt grunnleggende – men vi tilhører alle den samme hellige Psykologien. Vi går i ulike bedehus, og vi liker å gjøre ting på våre egne særegne, og i egne øyne, svært selvsagte måter.

Vi har CBT-ere, som foretrekker enkelte måter å leve på fremfor andre. De konservative CBT-erne anser noen levemåter og tilhørende tankerekker som syndige, noe de tror kan føre til sykdom og fordervelse. Med rett atferd og triumf over ens tanker og lyster, kan det hele heldigvis reverseres og livet leves på riktig måte. Psykodynamikerne på sin side er mest opptatt av det gamle testamentet (tidligere minner) og tenker dette legger føringer for det nye testamentet (nåværende relasjoner). Mens de Emosjonsfokuserte vektlegger troens følsomme sider. De er ute etter å drive ut onde ånder, ens indre djevel og demoner, og erstatte det med en mer adaptiv og hellig ånd (det egentlige behovet).

Det dukker stadig opp nye kirkeretninger med stadig nye vrier på det glade budskap. Det blir et slags friskt pust av nye strategier og manualer for utøvelsen av den hellige religiøse tro. Etterhvert har det blitt ganske mange måter å puste på: En har egne helgener som Freud, Ellis & Beck, og ikke minst den nyeste i samlingen: Greenberg. Egne evangelier om barndom, tanker, atferd og følelser. Ritualer som eksponeringsøvelser, mindfulnesstrening, atferdseksperimenter og fri assosiasjon, men Gud, Psykologien, er evig den samme. Forskjellene mellom de ulike trosretningene anses gjerne som nokså viktige for dem som står på innsiden av en av dem, og tilhørigheten til eget bedehus er ofte dypt forankret i identiteten. Forskjellene går derimot ofte usett av agnostikere.

Ulikhetens likskap
For utenforstående er vi alle ganske like – vi er de religiøse, psykologene, alle som en. Vi er de som vil prate om det. Helst gruble og grave i det som er vondt og vanskelig. Vi er de som vil at alle andre skal dele fra eget indre, mens vi selv nikker dem bedre i sinnet.

Det er egentlig ganske trist at vi ikke er tydeligere på hva som er spesielt ved akkurat vårt kirkesamfunn. For hvordan skal allmennbefolkningen få med seg at Psykologien består av svært ulike overbevisninger når vi går under samme tittel? Hvordan vite at ikke alle psykologer driver samme type behandling stilt overfor ett og samme problem?

Det er synd om man møter en prest som ikke vier homofile, om det er en prest som vier homofile som er behovet. De fleste vet at det finnes prester av ulik praksis; jeg er imidlertid usikker på om alle er klar over at dette også gjelder psykologene. Kanskje blir dette møtet det eneste møtet med kirken (psykologkontoret). Hva om den åndelige opplevelsen uteblir, og en tam skuffelse blir stående igjen som representativ for hele Psykologien. Jeg skulle ønske standen var flinkere til å uttrykke deres ståsted som ett blant flere.

Det ekstremt religiøse  
Når en har grodd fast til egen overbevisning kan en glemme å møte andres ståsted. En kan fort bli for opptatt med seg og sitt og se rett forbi den andres behov. Min mor hadde en slik opplevelse. Noe langvarig løp ble det ikke, da hun følte psykologen var lengre borte fra virkeligheten enn det hun selv var. Psykologen spurte om relasjonen til moren, min bestemor, allerede i andre setning, og bekreftet med det alle stereotypier. Nå skal sant sies at dette psykologmøtet var tidlig på 90-tallet, men det er tilsynelatende fortsatt relevant: Ytes det tjenester etter pasientens behov eller etter psykologens egne overbevisninger?

I utdanningen blir vi rådet til å kjenne etter hvilken tilbedelsesform (terapiform) som appellerer til oss. Det er kanskje en selvfølge at vi selv må tro på det vi lærer, før vi kan drive misjon overfor andre. Samtidig tviler jeg på om alle pasientene nødvendigvis ønsker å bli frelst. EMDR er ikke for alle, heller ei et ensartet barndomsfokus. Jeg setter det på spissen, men er psykologer egentlig flinke nok til å spørre hva pasienten selv har behov for?

Psykologien begynner å ligne det dypt religiøse. Det er bare ett problem: Er egentlig Psykologien veien, sannheten og livet? En god kompis klaget til meg over mangelen på hjelp fra psykologien når det kom til eksistensielle spørsmål. Jeg kritiserte ham for hans ønske om en psykologi som skulle fjerne hans frie vilje og gi en slags mening – eller en manual, om du vil – på livet. Jeg hadde nok selektivt fortrengt at det nettopp var derfor jeg og resten av kullet mitt søkte kirken/dette studiet.

Takk til vitenskapen og folket
Vi har drevet god misjon, vi er ikke lenger alene om å finne den hellige psykologiske vitenskapen interessant. Befolkningen er overbevist og det har til og med blitt noe allment spennende. Jeg, derimot, er mindre overbevist om at den fungerer like helbredende for alle. Jeg tviler egentlig på om psykologien alene kan redde oss/kommunen fra det vonde og gi oss/kommunen det daglige brød.

Vi bør likevel takke denne felles begeistringen i lag med de middelmådige resultatene, det holder oss tross alt langt borte fra arbeidsledigheten. Privatsektoren kan utvides og lavterskeltjenestene fortsette, og med fellesfaktorene som argument kan vi gjøre bort i mot hva vi vil.

Heldigvis redder de nyankomne tilbakemeldingssystem oss fra å drive dank, nå blir det antageligvis mye lettere for pasienter å si fra om at vi er de verste psykologene de noensinne har møtt. Rett rundt hjørnet ligger nok en trip-advisor for DPS-ene en skal holde seg unna og med det fordufter nok også den dogmatiske tankegangen noen av oss har.

La oss i hvertfall be/tenke over det.

Bilde: Pixabay