«Hva er det han gjør?! Det første han må gjøre er å be om advokat det vet da alle! Og fatter han ikke at alle skjønner han lyver om han unngår øyekontakt? For en amatør!», kauker jeg til pc-skjermen bekledd i Mikke Mus-pysjamas mens jeg stapper i meg enda en håndfull ostepop. Er det ingen skurker lenger som eier respekt for eget yrke?
Den siste tiden har jeg ramlet ned i et sort hull på YouTube, en setning som i seg selv aldri er noen god start. Dette ormehullet består av en enorm mengde videoopptak av politiavhør, alle fra USA naturligvis, komplett med en kommentator som dissekerer den skyldiges anspente kroppsspråk og soleklare løgner. For de er alle skyldige, det kan man se på mils avstand; de kunne like gjerne stilt opp til avhøret i en kledelig stripete jumpsuit med matchende B-gjeng-maske. Men disse tragiske forsøkene på bedrag har imidlertid fått meg til å tenke: Hvorfor gjør disse kjeltringene det så lett å se at de er skyldige? Skjønner de ikke at de bare må flykte? Og lyve? Hvor vanskelig kan det være?
Dersom jeg selv skulle gjort en kriminell handling (noe jeg av juridiske årsaker må påpeke at jeg, Ragnhild Løkling, aldri ville gjort) hadde jeg brukt utallige timer på forberedelser. Som notorisk flink pike vet jeg godt at kilden til suksess ligger i forarbeidet. Etter en evighet sløst bort på å se på YouTube-avhør og research gjort til skriving av krimfortellinger, vet jeg akkurat hvordan å få et lik, et vitne eller til og med en selv til å fordufte. Svarene er bare et par Google-søk unna. I skrivende stund har jeg i søksloggen på Google sider som «How to dispose of a body – illegally», stavemåten for kalsiumhydroksid og hvordan lettest å bli kvitt blodflekker på parkett. Alt dette kun som research til dette kåseriet så klart. Det er nettopp dette grunnarbeidet som skiller de som blir tatt fra de som slipper unna. Samtidig skal det påpekes at det også er akkurat disse forberedelsene som oppgraderer deg fra å dømmes for noe som kan kategoriseres som et «uhell», til bruk av litt mer storslått terminologi som «overlagt» eller «forsettlig».
Det hjelper dessverre heller ikke å bare lese seg opp, man må også gjennomføre, yte, prestere! Jeg blir nesten flau over den slurvete jobben så mange banditter gjør, spesielt når det kommer til rømningsplanen, eller rettere sagt mangelen på denne. Når man sitter i saksa er det ingen tid for panikk og melodramatikk! Du må opp og ut så fort som svint! Oppriktig talt tror jeg problemet ligger i at de nybakte drapsmennene er for pessimistiske. Se på dette mordet som en ny start! En spennende mulighet til å finne et nytt deg. Bokstavelig talt. Få deg ny frisyre, test ut en ny aksent, pokker heller, dra den helt ut og lær deg et helt nytt språk! Ta det med et smil og la tankene vandre til hvor gøy du kommer til å ha det, født på ny på Barbados, mens du svir av deg fingeravtrykkene dine.
Samtidig skjønner jeg at ikke alle ønsker å rømme landet. At en ville ta livet av noen andre betyr jo ikke automatisk at man er villig til å gi slipp på hele sitt eget sosiale liv! Det er her de nevnte videoavhørene kommer inn; er du flink i avhøret, vil du lett kunne traske hjem til eget hus etterpå og makelig leve videre med et ekstra skjelett i skapet, så vel som i bakken. En ting jeg har undret meg over ved disse avhørene er hvorfor disse lømlene ikke bare lyver? Dette er ikke alltid lett, det forstår jeg. Jeg gråter meg ennå tidvis i søvn for å ha løyet på egen alder da jeg opprettet Habbo-bruker i ‘07. Men, så er jeg heller ingen skurk så klart! Man må virkelig se på det å begå en forbrytelse som å sende inn en søknad om å få spille rollen som «uskyldig medborger» på livets store scene. Avhøret blir din audition hvor du må kapre muligheten til å spille rollen på livstid, eller ender opp med å sitte bak lås og slå på livstid. Sånt sett, ville du gjort en ugjerning dersom du visste du var en elendig løgner? En helt ynkelig skuespiller? En sterkt udugelig lurendreier? Det er nå alle forberedelsene dine til rollen som Mikkel Rev til skoleavslutningen i andre virkelig vil gjøre nytte for seg. Tiden er inne for å gi en (u)fengslende opptreden som en omvendt Fritz Moen.
De sier den perfekte forbrytelse ikke finnes, men jeg er ikke enig. Det eneste problemet er at vi kun får se hvordan det gikk med de rakkerne som ikke var spesielt flinke, hverken på forarbeid, utførelse eller avhør. Eller kanskje jeg bare er et uoppdaget kriminelt geni? En sjarlatans største prestasjon vil jo alltid være at ingen vet at du faktisk er en sjarlatan. Er du heldig vil ingen vite hvem du egentlig er, hva du har gjort, eller at du faktisk har gjort noe i det hele tatt. Da kan du leve livet godt videre i et eksotisk land som Norge, altså med tanke på at du egentlig kommer fra Barbados. Ditt største problem vil være å ikke kunne åpne mobilen med fingeravtrykk, og å alltid måtte klippe ut kikkhull i alle aviser du leser. Du kan ta på deg en ny identitet, kanskje som psykologistudent? Er du ekstra vågal kan også skaffe deg en ørlite mer offentlig profil. Du skal ikke gjøre deg kjent, nei, nei, men kanskje du kan bli med i fakultetets studentavis? Hvem vil vel mistenke en liten sublimertredaktør?