En mølje fargeklatter på et lerret. En haug symboler på et par hundre papirark. En liten trudelutt med mørke sangtekster. Hva er det som gir alt dette en dyp betydning for oss mennesker? Jo, en visshet om at en eller annen stakkar har lidd grenseløst for akkurat det verket vi har foran oss.
Kunst er aldri bare kunst, den vil alltid være svøpt inn i en kontekst av kunstnerens mentale helse, eller helst mentale uhelse. Å glo på et par solsikker malt av en lykkelig liten treåring vil nok vekke tanker og følelser i deg som «Fysj!» eller «For en sellout». Om du derimot beskuer et par solsikker malt av gullgutten Van Gogh, vel vitende om hvordan disse lystige fargene sto i kontrast til kunstnerens egen depresjon og suicidalitet, mener du plutselig at maleriet er et mesterverk. Den absolutt eneste forskjellen mellom disse to nevnte scenarioene, er innvirkningen kunstnerens lidelse har på verket du betrakter.
Kanskje lurer du på hva som ligger bak dette fenomenet, menneskets fascinasjon og svermeri for den lidende kunstner. Hvorfor er «dypere» kunst bedre? Hva gjør at «Romeo og Julie døde begge to og alle var lei seg. Snipp snapp snute», den famøse siste setningen i Shakespeares Romeo og Julie, spoiler alert, går så inn på oss? (Ingen kilder på nett har bekreftet for meg at vår kjære Shakespeare hadde depresjon, men som snart fullverdig psykolog diagnostiserer jeg ham med det postmortem. Det må vel ligge et par lidelser til bunn for å kunne klare å skrive slike tragedier?)
Forskning beskriver et «tragedieparadoks»: å se på andres tragedie fører til glede hos tilskueren; med andre ord er vi mennesker sadister [ikke sic] (1)Knobloch-Westerwick, s., Gong, Y., Hagner, H., & Kerbeykian, L. (2013). Tragedy Viewers Count Their Blessings. Communication Research, 40(6), 747–766. https://doi.org/10.1177/0093650212437758
. Ja, du! Det er deg jeg peker på. Du er sadist. Jeg har nettopp diagnostisert deg med det. Freak.
Ikke bare bør en god kunstner helst være mentalt syk for å kunne produsere noe presentabelt, det har seg slik at visse måter å lide på rett og slett gir bedre kunst. Om du først skal lide, gjør det rett. De klassiske favorittene angst og depresjon, er gode utgangspunkt for kunstproduserende noviser.
Dersom du derimot vil skille deg fra mengden, er nok en liten depresjon litt tamt, litt puslete, for de mest hardcore kunstkjennere. Skal du opp og frem i kunstverdenen, vet du å benytte deg av lidelser for viderekommende. Anoreksi, schizofreni og bipolar lidelse. De er ikke for sarte sjeler, men Gud for en fantastisk kunst de gir!
Om du først skal lide, sett lidelsen i arbeid som ord på et ark eller farge på et lerret. Ikke la tvangstankene freeloade, tjen litt på dem! La hodet ditt være en Airbnb, din psykiatriske bolighai! Hvis du virkelig vil sette inn støtet kan du også kombinere diverse lidelser, eller til og med pådra deg en somatisk lidelse; tør jeg foreslå kreft eller tarmslyng? Skum gjennom ICD-10 og DSM-V. Litt vinduskikking. Se hva du føler passer din stil best.
Om enn du ikke er villig til å ta den helt ut og pådra deg plakk på hjernen og kraftige humørsvingninger (pyse), tør jeg anbefale en liten hypokondridiagnose? Ikke bare vil dette gi deg dybden du trenger, men så gir det en uendelig føde til kunst. Selvportretter med rennende nese; malte CT-scans med truende svulster; en akustisk symfoni inspirert av din egen tinnitus. Med et par vrangforestillinger om egen psykiske (u)helse så skal det nok bli kunstner av deg og.
Jeg kan skjønne at det ikke er helt ideelt å leve i slik lidelse. Men, om du vil anerkjennes som en av samtidens største kunstnere, må dessverre slike drastiske tiltak settes til verks. Det viktigste for en kunstelsker er ikke hva du har fått ned på lerretet eller papiret, men at du har levd et tragisk liv. Eller at du har dødd på tragisk vis. Vi er nå kommet til kunstnerens eldste, mest etablerte, og mest lønnsomme salgstriks: selvmord. Det er faktisk en stor trend! Alle gjør det! Van Gogh, Plath, Hemingway, Beethoven, alle våre største genier er gått bort. Når jeg tenker over det, er faktisk alle kunstnere, forfattere og musikere født før 1900-tallet døde. Tilfeldig? Neppe.
Det er noe ved et svertet og skrudd sinn som får det til å kile i kunstnersansene våre. Hvorfor tror du Lisa Frank ikke er anerkjent på samme måte som Francisco Goya? For mye farger! For mye glede! For i live! Min kjære leser, frykt ikke. Om du har et indre kunstnerspire, har jeg nå gitt deg alt du trenger for å lykkes. Som en sadistisk og suicidal hypokonder, ligger kunstnerverdenen for dine føtter. Forfalsk ditt eget selvmord, lag ny kunst i skjul. Dype, halvferdige bokmanus som sier noe dypt om menneskeheten, livet og døden blir funnet i din forlatte leilighet. Flykt til Panama på din nyvunne kunstnerlønn. Vi vet alle det er bedre å være rik og deprimert på en sandstrand, enn fattig og deprimert på en studenthybel. Len deg godt bak i solsengen, nyt fruktene av din lidelse sammen med en fruktcocktail, og hvil i fred på dine laurbær.
Referanseliste