Du assosierer kanskje mindfulness med rolige mennesker med behagelige stemmer. I denne delen av mindfulnesserien knuses noen av mine fordommer brutalt i møte med mer forskningbasert mindfulness.
En illusjon av ro
Heller enn å få noe klart svar på hva mindfulness er i løpet av denne artikkelserien, føler jeg at det vokser, blir stort og mer uhåndterlig som begrep. Aslak Hjeltnes – førsteamanuensis ved UiB – som nylig disputerte med sin doktorgrad om effekten av Mindfulnessbasert stressreduksjon (MBSR) på sosial angst – sier at vi godt kan kalle nærværet noe annet enn mindfulness. Det er ikke selve begrepet som er poenget, men den subjektive følelsen av tilstedeværelse i eget liv.
– For noen kan det bety en tur i fjellet, for andre kan det bety noe helt annet. Men vi trenger ikke kalle det mindfulness.
Instituttleder og professor ved Institutt for klinisk psykologi ved UiB, Per-Einar Binder, er enig, og mener at vi trenger flere ord for å forstå det vi i dag kaller mindfulness, at det ikke dekker alt det vi i dag legger i begrepet.
Jeg lurer på hvorvidt populariteten og salgsmaskineriet som har kastet seg på mindfulnessbølgen kan ha bidratt til noe av den skepsisen som blant annet jeg har kjent på siden jeg ble kjent med fenomenet. Mange av mine egne fordommer bunner i den versjonen av mindfulness man finner i ukeblader og på kjøleskapsmagneter, hvor man loves et rolig og harmonisk liv i løpet av en uke. Jeg vet at det ikke er sant, men ønsker at det skal være det.
– Dessverre er det en del av selvhjelpsmindfulnessen som lover for mye, at det skal revolusjonere livet ditt i løpet av få uker, sier Binder, før han fortsetter:
– Eller at det skal gjøre deg innmari glad, snart og kjapt. Ingen seriøse forskere i feltet vil være med på dette. En del selvhjelpslitteratur underkommuniserer at det å arbeide med mindfulness krever en del av deg om det skal få noen vesentlig betydning. Som med alt annet – jo mer du legger inn av innsats, jo mer utbytte har du. Det er ingen snarveier her.
Binder fremhever videre at noe av den selvhjelpsrettede mindfulnesslitteraturen underkommuniserer at mindfulness også handler om å forholde seg til lidelse og ubehag.
– Og slikt er det ikke rent lite av i et menneskeliv. Det er viktig å trekke frem at det også finnes en god del veldig god selvhjelpslitteratur på dette feltet, skrevet av seriøse og grundige forskere. Mark Williams er en av dem, beretter han.
Offer for ukebladene
– Man blir imidlertid ikke nødvendigvis roligere av å drive med mindfulnessmeditasjon, sier Hjeltnes.
Faen, tenker jeg, og smiler rolig. Det går opp for meg at dette er akkurat det jeg driver med, og det jeg forventer. Ukebladene la ut et åte, og jeg tok det. Jeg føler meg gjennomskuet, men gjemmer meg bak rollen som journalist. Jeg gjør dette for samfunnets beste – det er det jeg sier til meg selv.
Psykolog og førsteamanuensis ved UiB, Elisabeth Schanche, forteller at en av forskjellene mellom de kortere, mer selvperfeksjonsrettede kursene og de evidensbaserte kursene – MBSR og MBCT – er at de sistnevnte er mer radikale, og fokuserer mer på å møte vansker, enn å roe kroppen. Dette overrasker mange deltakere, forteller hun.
Men dere virker veldig rolige hele tiden, da?
– Det er vi ikke, og det er veldig bra å få avlivet den myten, sier hun.
– Det er heller ikke det det handler om. Det er ikke for å gå rundt som en sånn guru-skikkelse som alltid er rolig. Det handler ikke om å ikke bli fanget i det mønsteret sitt, men om hvor lenge man blir værende fanget. Det er det det handler om, ikke at det ikke skjer. Men det har noe å si hvor lenge man blir der, utdyper Schanche.
Noe nytt hver gang
Men Hjeltnes kommer med et lyspunkt: Han har observert at mange endrer motivasjonen i løpet av mindfulnesskurs, og får se hva det faktisk går ut på.
Etter å ha meditert nesten hver dag i rundt to måneder (som, la meg understreke, ikke er lenge) kan jeg kjenne meg igjen i dette – konseptet forandrer hele tiden form, og virkningen meditasjonen har på meg er forskjellig fra gang til gang er forskjellig. I følge Kabat-Zinn (og appen) er dette helt normalt. Meditasjonen er forskjellig fordi du ikke er den samme hver gang, på samme måte som hvert åndedrett er ulikt det forrige. Slike metaforer blir man god på etter å ha lest Kabat-Zinn.
Det er vanskelig å ikke bli overbevist. For det første presenterer UiB-trioen en mer nøktern, og derfor mer realistisk versjon av mindfulness enn ukebladene (som har fått altfor stort fokus, også i denne saken). Men de unngår også Jon Kabat-Zinns til tider litt svulstige formuleringer.
For det andre – som Hjeltnes selv sier i et foredrag om stress og stresshåndtering på Kvarteret:
Det er vanskelig å være uenig i at man bør være til stede i eget liv.
Men min skepsis er ikke fullstendig kvalt ennå:
Er mer selvfokus det verden trenger i disse krisetider?
Må man slutte med multitasking for å være mindful?
Og jeg begynner å se noen negative sider ved å bruke mobilappen til meditasjon.
Alt dette, og mer, får du høre mer om i siste avsnitt i mitt personlige mindfulnessprosjekt.