I del 1 av denne artikkelserien om mindfulness bestemte jeg meg for å utforske meditasjon i jakten på mer tankemessig ro i hverdagen. Men ett spørsmål satt kanskje leseren igjen med – hva er det egentlig?
Vanedyret
Jon Kabat-Zinn definerer mindfulness som en ikke-dømmende tilstedeværelse som oppnås ved å være oppmerksom i øyeblikket, så lite reaktivt, ikke-dømmende og åpent som mulig. Det handler om en grunnleggende nysgjerrighet til alt, fremfor hele tiden å vurdere og tolke situasjoner, slik vi er opplært til.
Det motsatte er å gå gjennom hverdagen uten egentlig å være bevisst på hva man gjør. Man følger vante (ofte negative) mønstre, som fører til at man ikke åpner seg for verden. En slik lukkethet, om man kan kalle det det, ser man også hos deprimerte, hvor de negative mønstrene føles uoverkommelige.
Les DEL 1 her.
Jeg kommer stadig nærmere en slags forståelse av fenomenet, men det er fremdeles litt vagt. For å få noe mer håndfast oppsøker jeg noen lokale som har peiling på dette. Universitetet i Bergen er et bra sted for mindfulness. Det forskes mye på mindfulnessbasert terapi, og vi har forelesere med god kompetanse og erfaring med både de praktiske meditasjonsøvelsene og teorien bak.
Eksistensialistisk perspektiv
Blant disse er Elisabeth Schanche, psykolog og førsteamanuensis ved UiB, som for tiden forsker på effekten av Mindfulnessbasert kognitiv terapi (MBCT) ved tilbakevendende depressive episoder.
Hva er mindfulness for deg?
– Mindfulness for meg handler om å få med meg mitt eget liv. Jeg skal ikke oppnå noe spesielt, eller alltid være rolig. Det handler mer om å møte det jeg står i. Noen ganger er jo det uro og stress. [Mindfulness handler om] å være klar over at en er urolig og stresset, så jeg ikke blir fanget i reaktive spiraler som gjør stresset sterkere og sterkere. Jeg opplever at når jeg er mer koblet på, og får med meg mine egne reaksjoner, så har jeg mer frihet i forhold til hvordan jeg skal forholde meg til det.
Hun forteller at de i mindfulnesskursene i forskningsprosjektet bruker et sitat fra legen Viktor Frankl, som satt i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig og brukte disse erfaringene til å utvikle den eksistensialistiske filosofien rundt frihet og mening:
– Mellom stimulus og vår respons finnes det et mellomrom, og i det mellomrommet ligger vår frihet til å velge. Potensen til mindfulness er å oppdage dette mellomrommet, ikke til å bli kvitt stresset. Livet treffer deg like mye, men det at du ikke blir like fanget i responsen, kan få ganske stor betydning, sier Schanche.
Det later til å være noe grunnleggende eksistensielt ved mindfulness, en slags grunnholdning til livet – å leve livet, ikke la det bli levd for deg. Og det var nettopp det eksistensielle perspektivet som tiltalte en ung Per-Einar Binder. Han er instituttleder og professor ved Institutt for klinisk psykologi, og forteller hvilke sider av mindfulness som appellerer til ham:
– Jeg fant nytte av selve meditasjonsformen, som en måte å finne balanse og rotfeste i meg selv, men også som en holdning av utforskning og en kilde til selvinnsikt.
Han fremhever også mindfulness som noe aktivt:
– Mindfulness innebærer å møte det som skjer, både inni oss og utenfor oss, med en aksept av at ting er som de er, men samtidig med vilje og intensjon om å endre det som trengs endres. Det siste er også viktig: Mindfulness er aksept, men alt annet enn resignasjon.
Dette adresserer en av mine største innvendinger mot mindfulness. Dette med aksept virker så passivt. Nå begynner det imidlertid å falle litt på plass – aksept av at ting er som de er betyr jo ikke at de må fortsette å være slik. Det handler mer om å se ting som de er uten å lure seg selv, for lettere å kunne endre dem hvis de bringer smerte, eller nyte dem om de bringer glede.
Hvordan unngår man så å fanges i responsen, i de automatiske mønstrene som hverdagen så lett skaper? For Schanche kan det være så lite som å få kontakt med kroppen og den fysiske fornemmelsen av å bevege seg når man går til jobben, heller enn å haste avgårde med arbeidsoppgaver som ligger foran seg.
Jakten på et bedre liv
Vi mennesker er stadig på jakt etter bedre liv. De teknologiske fremskrittene har lenge bidratt til både økt livskvalitet og økt produktivitet på en rekke områder. Men går ikke også noe tapt i dette produksjonsperspektivet? Blir det ikke da enda viktigere å distansere seg fra dette, og bringe en mindful holdning inn i det man gjør? Eller, for å redusere det til ett enkelt spørsmål:
Kan man få et bedre liv av mindfulness?
– Det kommer litt an på hva man mener med et bedre liv, svarer Binder. – Mindfulness handler om å bli mer tilstede i eget liv, akkurat slik livet ditt er. Og det kan jo da godt være mye som kjennes trist eller vanskelig i livet. Mindfulness innebærer også å møte det som er vanskelig på en vennlig måte, med aksept, og med medfølelse der det trengs. Å kunne være tilstede i eget liv, akkurat slik dette livet er, gjør det mulig å leve et meningsfullt liv. Men meningsfulle liv er slett ikke alltid behagelige, utdyper han.
I DEL 3 av mitt mindfulnessprosjekt diskuterer jeg betydningen, og fordommene, rundt roen i mindfulness sammen med Schanche, Binder og Aslak Hjeltnes. Følg med mandag 15. mai.