Debatten om psykologtittelen er en avsporing

Simen Bø

Ansvarlig redaktør

Amalie Lund

Fotograf

Siden i høst har debatten om psykologtittelen rast, uten at vi har blitt noe særlig klokere. Jeg mener at debatten skaper unødig splid, og at den er en avsporing fra det viktigste temaet i forholdet mellom psykologiutdannede på profesjonsstudiet og andre psykologiutdanninger – faglig samarbeid. 

1. oktober 2019 kom saken som har skapt mange diskusjoner i psykologi-Norge de siste månedene: Tidsskriftet for Norsk Psykologforening rapporterte at Helsedirektoratet åpner for «frislipp» av psykologtittelen, ved at folk uten autorisasjon som klinisk psykolog kan bruke kombinerttitler, så lenge disse ikke «peker på» det kliniske feltet ⁽¹⁾https://psykologtidsskriftet.no/nyheter/2019/09/helsedirektoratet-gjor-endringer-om-psykologtittelen. På mange måter var det tidsskriftet selv som lagde en debatt om tittelbruk.

De faglige argumentene og de ufaglige argumentene har gått hånd i hånd i den påfølgende debatten. Det er nok også fordi vi har snakket over hodet på hverandre. Mens de med ikke-klinisk utdanning typisk har fokusert på fordelene med at alle med høyere utdanning i psykologi får en tittel, har de med klinisk utdanning vanligvis vektlagt trusselen mot pasientsikkerhet som oppstår dersom det er et frislipp av tittelbruken, altså at alle kan bruke enten kombinerttitler eller psykologtittelen ⁽²⁾https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vQyXJl/psykologtitler-uten-autorisasjon-er-ikke-en-bagatell-silje-schevig, ⁽³⁾https://katarsisuib.no/beskyttelse-av-psykologtittelen-er-en-viktig-sikkerhetsgaranti/, ⁽⁴⁾https://katarsisuib.no/urealistiske-tankeeksperimenter-om-psykologtittelen/, ⁽⁵⁾https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/XgnK47/hvem-beskyttes-av-en-beskyttet-psykologtittel-kim-rand, ⁽⁶⁾https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2019/12/psykologtittelforvirring, ⁽⁷⁾https://katarsisuib.no/psykologtittelen-utfordres/. Vi diskuterer altså mot hverandre selv om vi ikke snakker om det samme. Det har blitt skapt fiendebilder av hverandre på en måte som til tider fremstiller psykologer og profesjonsstudenter som konservative elitister og ikke-klinikere som maktkåte strebere. Det er neppe mye hensiktsmessig å fortsette en debatt der vi ikke klarer å diskutere innenfor samme rammer.

Selv om det er viktig å diskutere forholdet mellom ulike grener av det norske psykologimiljøet er titteldebatten et stort blindspor. Jeg tror den gir unødig splittelse i et psykologi-Norge som sårt trenger samarbeid hvis vi skal utnytte fagfeltet vårt sitt potensiale for samfunnspåvirkning. En mer hensiktsmessig tilnærming vil være å snakke om hvordan vi kan samle alle psykologistudenter og psykologiutdannede i en felles fagfront, og hvis vi får til det tror jeg ikke det har noe å si at noen av oss er psykologivitere og andre psykologer.

Det vi bør diskutere er samarbeid

Som påpekt i et tidlig innlegg i titteldebatten ⁽⁸⁾https://psykologtidsskriftet.no/nyheter/2019/09/psychologist-men-ikke-psykolog-enna, så er noe av det viktigste for oss med en annen utdanning enn profesjonsstudiet i psykologi at vi også vil inngå i det faglige fellesskapet. Dette gjelder både nasjonalt, for eksempel ved å kunne delta i Psykologforeningen sin satsning på klimapsykologi, men også internasjonalt, for eksempel i EFPA (European Federation of Psychologist’s Association). Den norske medlemsforeningen i EFPA er Psykologforeningen, og det ble ytet motstand herfra mot at Psykologiforbundet også skulle inngå i EFPA ⁽⁹⁾https://psykologtidsskriftet.no/nyheter/2019/09/psychologist-men-ikke-psykolog-enna. Dette er et eksempel på det som bør bli diskutert – bør vi ikke tilrettelegge for at alle med psykologiutdanning kan bidra med psykologikunnskap på den internasjonale arenaen, og heller samarbeide for å muliggjøre dette, heller enn å sette kjepper i hjulene for hverandre? Dette hindrer psykologistudenter og folk med psykologiutdanning fra å ha en god plattform for å samarbeide med kolleger i andre europeiske land.

Et annet viktig punkt er finansieringskategoriene for de ulike psykologiutdanningene. Kunnskapsdepartementet opererer med finanseringskategorier fra A (høyeste kategori) til F (laveste kategori), der kategorien avgjør hvor mye penger universitetet får for hver studieplass og hver student som blir ferdig. Her er profesjonsstudiet i psykologi i finansieringskategori B, masterprogrammet i psykologi i kategori D og bachelorprogrammene i psykologi i kategori F ⁽¹⁰⁾https://dbh.nsd.uib.no/dokumentasjon/kategorier.action. Hva er den faglige eller samfunnsøkonomiske begrunnelsen for dette? Bør vi ikke kjempe sammen for at alle psykologiutdanningene mottar tilstrekkelig finansering for å utdanne studenter, slik at vi kan møte samfunnets behov for folk med psykologikompetanse, klinisk så vel som arbeids- og organisasjonsmessig eller kognitiv? Dette er mye viktigere enn om jeg og mine medstudenter blir hetende psykologivitere eller psykologer når vi er ferdige.

Status versus ekspertise

Og ja, selv om debatten ikke lenger dreier seg om tittelen, så dreier det seg fremdeles om makt og gjennomslagskraft ⁽¹¹⁾https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2019/11/maktkamp-om-psykologtittelen. Det er klart at ikke-klinikere ønsker å bli en del av fellesskapet nettopp for å være med på å forme politikk og samfunn på bakgrunn av psykologisk kunnskap, og fordi gjennomslaget vil være større dersom alle psykologiutdannede samarbeider på felles faglige arenaer. Det er faglig forening som er sårt trengt, og det er på tide at vi slår et slag for et samarbeid som kan styrke de faglige forutsetningene til psykologi-Norge. 

Et motargument er at samfunnsbehovet er sterkere for klinikere enn for ikke-klinikere, og at det dermed er naturlig at det er et slags hierarki for grener av psykologien etter samfunnsnytte ⁽¹²⁾https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/AdBLvq/jakten-paa-psykologtittelen-anne-kari-torgalsboeen. Jeg syns det fremstår fjernt, og vil eksempelvis påstå at omstillingen av næringslivet til en mer bærekraftig fremtid enklere kan fasiliteres av en person med master i sosial- og kognitiv psykologi, med ekspertise i miljøpsykologi, enn av en klinisk psykolog. Akkurat på samme måte som en person med master i arbeids- og organisasjonspsykologi vil være et mye bedre tilskudd til en bedrifts HR-avdeling enn en profesjonsstudent med 5 studiepoeng i arbeids- og organisasjonspsykologi. Det er et sterkt behov for psykologer, men det er helt åpenbart også et sterkt behov for kompetansen til folk med bachelorgrader og mastergrader i psykologi! Desto viktigere er at det vi står sammen med en felles fagfront, heller enn at vi forblir splittet i våre mindre psykologimiljøer og psykologiforeninger.

Jeg mener at hvis vi med ikke-klinisk utdanning får en felles faglig front med de klinisk utdannede, så kan vi fint klare jobben med å signalisere utad hvem vi er, hva vi gjør, og hvorfor kompetansen vår er verdifull i samfunnet. Med tilstrekkelige ressurser kan vi forme folks oppfatning av hva psykologien er, uten å måtte endre oppfatningen av hva en psykolog er. Men vi må være modne nok til å samles. Vi må ha kommet langt nok til å samarbeide, for det er det som er det beste for faget vårt, og det er det som er debatten som er viktig å ta.