Fem fageksperter på opplevelsen og konsekvensene av diskriminering, rasisme, kjønnsmangfold, tortur og tvang åpnet for debatt på Psykologikongressen 2021. Hvordan kan utenforskap blant minoritetsgrupper bekjempes?
Samfunnets normer og kultur var tema på årets Psykologikongress i regi av Norsk Psykologforening. Uten forskning og kunnskap om minoritetsgrupper sine perspektiver vil eventuell behandling av disse gruppene være utfordrende. Vi må utfordre synspunktene våre og åpne opp for å utforske og lære av de som har andre livserfaringer enn det som passer inn i egne rammer. Hvis ikke dette etterleves er risikoen stor for at allerede utsatte grupper føler seg utenfor og misforstått, også på terapirommet.
Rasisme og diskriminering
Shanti Sachane, som representerte Forening for Interkulturell Psykologi (FIP) i panelet, holdt et innlegg om rasisme i og utenfor terapirommet. For henne starter refleksjonen rundt rasisme med en økt bevissthet rundt «Det vi ikke vet at vi ikke vet». Hun oppfordret deltakerne til å tenke på rasisme ikke bare som aktive handlinger begått med en rasistisk drivkraft, men også som det hun kalte «unnlatelsesrasisme».
– For rasisme kan også handle om det som ikke blir gjort; for eksempel blikket som ikke blir møtt, stemmen som ikke blir hørt eller jobben man ikke fikk.
I denne forbindelse, trekker Sachane inn Toni Morrisons begrep «det hvite blikket», som handler om at mennesker med melaninrik hud lever med en «dobbel bevissthet», der de kontinuerlig må ta hensyn til hvordan de fremstår i den «hvite manns øyne». Sachane poengterer at det er fullt mulig for hvite psykologer både å snakke om og jobbe gjennom rasistisk påførte traumer i terapi.
– Psykologer er jo spesielt godt egnet til dette dersom de har blikket for det. Men dersom man ikke vet at man ikke vet, leter man kanskje heller ikke etter det, og da kan det bli den rosa elefanten i terapirommet.
Sachane bringer også inn at pasienter som har blitt utsatt for rasisme, vil være forsiktige med å dele sine erfaringer, fordi de vil lure på om terapeuten tåler å høre deres perspektiv. Hun oppfordrer terapeuter til å ta slike opplevelser på alvor og anerkjenne dem, og kanskje våge å utforske litt mer i terapirommet.
– Slik at vi kan komme nærmere å vite mer om det vi ikke vet at vi ikke vet.
Snefrid Møllersen fra Finnmarkssykehuset støtter opp om dette perspektivet, og debatterte situasjonen til det samiske urfolket. En ny undersøkelse viser at tre av fire unge samer er utsatt for diskriminering, og opplever fordommer mot samisk kultur. Hun mener minoriteter venner seg så mye til manglende forståelse i samfunnet at det nærmest blir en livstilstand å være forberedt på utenforskap. Noen ser seg nødt til å velge strategier for å unngå belastende situasjoner, som for eksempel å la være å søke hjelp, fortie eller spille på lag med majoritetskulturen.
– Terapirommet er en del av samfunnet, og vår egen kultur kan styre oss. Derfor er det sentralt for oss som terapeuter å være lydhør for kulturelle verdier, standarder og praksiser som vi ikke forstår.
Reidar Schei Jessen er forsker ved UiO og skriver om kjønnsmangfold og kjønnsinkongruens. Han fortalte om lhbtq+-personers opplevelse av å enten bli usynliggjort eller å føle seg som en “rosa panter” blant majoriteten. Han mener at psykologer skal kunne utforske klienters ulike erfaringer i behandling, men påpeker at det er en stram balansegang mellom å utfordre og avvise andres opplevelser av kjønn. Det må skje på klientens premisser, og vi må anerkjenne dem før vi utfordrer deres underliggende antakelser om verden og kognitive skjemaer.
– Vi skal hjelpe klienter med å utforske ulike måter å leve livet på, samtidig som vi utfordrer vårt eget heteronormative blikk. Det er kjernen, forklarer Schei Jessen.
Frihetsberøvelse og tortur
Norge skal være trygt land, et sted hvor man blir ivaretatt. Helsevesenet møter imidlertid utfordringer med å håndtere ukjente situasjoner. Kunnskap og åpenhet for nye fremgangsmåter til å forstå mennesker i sårbare situasjoner er sentralt for veien videre. Hvordan kan man hjelpe mennesker som har mistet friheten sin og forhindre utenforskap?
Moa Nyamwathi Lønning er senioranalytiker i Røde Kors og åpnet panelet med en klar beskjed om at tilbudet for, og identifiseringen av torturofre i Norge ikke er god nok. Mennesker som har overlevd tortur er i en spesielt sårbar situasjon og dagens hjelpeapparat har ikke en systematisk tilnærming til å fange opp gruppen. I 2020 publiserte derfor Lønning og kolleger fra Røde Kors en rapport som kartlegger tilbudet i Norge, og hva som må til for å bedre torturofres situasjon.
– Informanter fortalte om torturutsatte som hadde vært over 10 år i Norge før noen spurte om de hadde vært torturert, forteller hun.
FN’s torturkonvensjon presiserer at alle som har vært torturert har rett på så fullstendig rehabilitering som mulig. Problemet i Norge er at kunnskap og tilrettelegging for god og flerfaglig behandling og rehabilitering av torturskader er mangelfull. Rapporten fra Røde kors gir tre tydelige anbefalinger:
– Vi må systematisere arbeidet for torturutsatte. Røde Kors anbefaler norske myndigheter å utarbeide en nasjonal handlingsplan, å samle fagmiljø med spesialisert og tverrfaglig kompetanse om tortur, og å styrke kompetansen i utdanningene og i hjelpeapparatet, sier hun.
Fra en annen innfallsvinkel fortalte Jannicke Godø ved Sivilombudet om bruk av tvang og skjerming i Norge. Siden oppstart i 2014 har Forebyggingsenheten ved ombudet besøkt fengsler, psykiske helseverninstitusjoner, barnevernsinstitusjoner, sykehjem og boliger for mennesker med utviklingshemming. Hun presiserer at frihetsberøvelsen som utøves på slike steder kan være lovlige, men at de må være velbegrunnede. Det er mye risiko knyttet til slike tiltak.
– Det kan være sentralt å kartlegge pasientens opplevelse av å være innlagt, samt kultur, fysiske forhold og relasjoner. Mennesker blir i en særlig sårbar situasjon når de mister muligheten til å dekke sine egne behov.
Det er menneskerettslige standarder for å forebygge krenkelser. Bruk av tvang er en inngripende praksis rundt et menneske og er en åpenbar risiko.
– Vi må tenke på hvordan vi kan forebygge tvang, og hvordan forskjellige praksiser kan lære av hverandre, avslutter Godø.