Brudd på barns beste

To år er nå gått, og oktoberbarna er fylt 18 år. De er “voksne”, og klare for retur. Bilde: Pixabay

Norge er verdens tryggeste land å bo i – for norske barn. Mange av de som flykter hit beskyttes ikke en gang av FNs barnekonvensjon.

Ester Marie Oterhals

Gjesteskribent, Psykologistudenter Uten Grenser


Ordningen om midlertidig oppholdstillatelse og bruken av denne overfor de såkalte “oktoberbarna” har medført stor nasjonal- og internasjonal kritikk av blant annet UNICEF, Amnesty, Redd Barna og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Norge som land blir kritisert for ikke å ta hensynet til barnas beste på alvor. Oppsiktsvekkende nok har regjeringen også nå lagt frem et høringsforslag om å utvide ordningen om midlertidig oppholdstillatelse til å gjelde for alle, uansett alder, noe som også innebærer enda yngre barn.

En rekke av Norges fremste forskere og spesialister, også innenfor psykologi, har nylig gått ut og protestert mot dagens asylpolitikk, og særlig ordningen om midlertidig oppholdstillatelse (NRK ytring, 15.11.2017). Jeg tar til ordet for at også vi psykologistudenter bør mene noe om dette.

Midlertidig oppholdstillatelse = avslag
I 2015 kom det 5480 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. 3537 av disse var fra Afghanistan, og de fleste kom i oktober og november. Hverken før eller siden har det kommet så mange enslige mindreårige asylsøkere til Norge. I år er det så langt registrert 174 mindreårige asylsøkere, hvorav 38 av disse kommer fra Afghanistan (UDI, 2017) . Dette er langt færre enn tidligere. Signalpolitikken som inneholder menneskerettighetsbrudd har virket.

Mange av de som kom i 2015 ble alderstestet og gitt alderen 16 år. Norske myndigheter vurderte at flere av disse ikke hadde noe reelt beskyttelsesbehov, hvilket innebærer at de kun ble gitt såkalt midlertidig oppholdstillatelse.I praksis betyr midlertidighetsstempelet at de sendes tilbake etter fylte 18 år. Disse barna får ikke like rettigheter som andre barn, hvilket er brudd på likebehandlingsprinsippet (presisert i barnekonvensjonen artikkel 22 nr. 2 siste punkt). To år er nå gått, og oktoberbarna er fylt 18 år, de er “voksne”, og klare for retur.

Oktoberbarna
Hvem er egentlig disse barna? Hva har de vært igjennom og hva får de av oppfølging? Rapporter gjort av bl.a. Redd Barna viser at mange av disse barna ofte har opplevd vold, seksuelle overgrep eller voldtektsforsøk i hjemlandene sine og flere har også vært utsatt for krigshandlinger.

Oktoberbarna er det vi innen helsevesenet her i Norge ville omtalt som svært sårbare barn, noe som forsterkes ved at de har vært utsatt for utallige belastninger i forbindelse med flukten, reisen, veien hit. Reisen er ofte svært farlig. Kanskje har de måtte gått til fots i flere uker, tatt seg over grenser nattestid for ikke å bli sett, måttet sitte i en overfylt båt på vei over Middelhavet med livredde passasjerer som ikke vet om de vil overleve. Kanskje har de også sett folk dø, enten ved drukning eller ved å ha blitt drept.

Flere rapporter tilsier at disse barna også kan ha vært ofre for menneskehandel. Sårbarheten deres utløser store omsorgsbehov. Rapporter over enslige mindreåriges psykiske helse viser at denne gruppen er ekstra sårbare for å utvikle depresjon og andre mer alvorlige psykiske plager (Skybak, oktober 2017; Dittmann & Jensen, 2010; Folkehelseinstituttet, 2008). Den norske stat møter dette ved å gi barna midlertidig oppholdstillatelse. Dette kan anses som politikk og en nedprioritering og forkasting av barnas beste.

Oktoberbarna må bo på asylmottak. Her får de en oppfølging som ikke stemmer overens med deres behov. De opplever lite håp og mye usikkerhet om fremtiden, noe som kan være ødeleggende for barn (Skybak, 2017). Mange av barna blir gjerne deprimert eller får andre symptomer mens de bor i mottak. De skal sendes ut av landet, men skal de også lide mens de er her på vent? Står da Norge egentlig til ansvar for 3-4 år med uforutsigbarhet og lite oppfølging overfor svært sårbare barn?

Hva skal vi med menneskerettigheter?
Det er på tide at vi tør å uttale oss om menneskerettighetsbrudd. Mange har gjerne en tanke om at menneskerettigheter er noe vagt og utydelig. Man har gjerne en tanke om at dette angår jurister, ikke oss “helsefolk”. Dette til tross for at innholdet i rettighetene, omfanget av brudd på dem, og de psykologiske konsekvensene av nettopp dette, er det kanskje akkurat vi som vet mest om. Vi vet for eksempel noe om hva som er bra, og hva som er dårlig, og kanskje også skadelig, for barn.

Hvorfor er det viktig at vi med psykologifaglig bakgrunn uttaler oss om menneskerettigheter og brudd på disse? Nora Sveaass, som blant annet er leder av Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg og medforfatter av boken ”Hva skal vi med menneskerettigheter?”, svarer følgende:

Nora Sveaass

Veldig mye av det som dreier seg om menneskerettigheter og menneskerettighetsbrudd er knyttet til folks liv og hverdag. Menneskerettigheter er noe som alle, og da særlig de som yter en eller annen form for hjelp eller forebygging, må kjenne til. Menneskerettigheter dreier seg både om å sikre at folk får sine rettigheter respektert, slik som retten til å få vurdert behov for beskyttelse, og hindre at overgrep skjer.

Psykologer arbeider steder der menneskerettighetsbrudd skjer, eller kan skje, og vi jobber med mennesker som har erfart brudd på menneskerettigheter. Vi må kunne forstå og beskrive den nære relasjonen mellom menneskerettigheter og psykologi, og lære oss å argumentere for viktigheten av å kunne noe om rettigheter – både for å sikre at vi ikke begår eller er med på å begå menneskerettighetsbrudd, og får å beskytte andres rettigheter.

Skadevirkningen av et “opphold” i Norge: hva vet vi?
Vi må bruke stemmene våre! Vi vet at barn har behov for beskyttelse og trygge rammer. Vi vet at mangel på omsorg kan være både skadelig og traumatisk. Vi vet at barn, fremfor voksne, er ekstra sårbare. Vi vet av det oppholdet oktoberbarna har i Norge kan være belastende og kanskje også skadelig. Denne behandlingen bryter med barnekonvensjonen.

Norge er verdens beste land å bo i, for de heldige utvalgte. Resten får klare seg selv. Det er kanskje ikke slik at vi kan la alle få permanent opphold i Norge, men vi er tross alt ett av verdens rikeste land, og ganske stolte over våre verdier. Er vi nødt til å begå menneskerettighetsbrudd og ofre de aller svakeste for signalpolitikk?

Dersom du mener at behandlingen ovenfor de enslige mindreårige asylsøkerne er urett kan du skrive under på disse oppropene:

Amnestys opprop mot stans av retur

Redd barnas opprop mot høringsforslaget om utvidelsen av ordningen om midlertidig oppholdstillatelse

Referanser:
Barne og familiedepartementet, (2003). FNs konvensjon om barnets rettigheter : vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989, ratifisert av Norge 8. januar 1991 : revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller   

Dittmann, I., & Jensen, T. K. (2010). Enslige mindreårige flyktningers psykiske helse; en litteraturstudie. Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Folkehelseinstituttet (2008). Når hverdagen normaliseres: Psykisk helse og sosiale relasjoner blant unge flyktninger som kom til Norge uten foreldrene sine.

NRK Ytring (2017). Mot bedre viten om barns beste. Kronikk 15.11.2017. https://www.nrk.no/ytring/mot-bedre-viten-om-barns-beste-1.13779206

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (2016). Omsorg for enslige mindreårige asylsøkere. Temarapport. http://www.nhri.no/getfile.php/131692/nim/Nyhet/Temarapport%202016%20-%20Omsorg%20for%20enslige%20mindre%C3%A5rige%20asyls%C3%B8kere.pdf

Skybak, T., 2017. Midlertidig opphold ødelegger barns liv. Dagsavisen. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/midlertidig-opphold-%C3%B8delegger-barns-liv-1.1044432

Stang, E. G., & Sveaass, N. (2016). Hva skal vi med menneskerettigheter? : betydningen av menneskerettigheter i helse- og sosialfaglig arbeid. Oslo: Gyldendal akademisk.

UNICEF Norge, 2017. Ber regjeringen stanse tvangsretur av barn til Afganistan. Nettside. https://www.unicef.no/nyheter/29312/ber-regjeringen-stanse-tvangsretur-av-barn-til-afghanistan

Utlendingsdirektoratet (2017): https://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylsoknader-enslige-mindrearige-asylsokere-2017/