Bokanmeldelse: Jan Ingar Grindheim
Hvordan forstå og forholde seg til ADHD som forelder eller pasient? Boken «ADHD: 7 veier til ny forståelse» av Kristin Leer forsøker å gi en innføring i diagnosen fra et teoretisk og vitenskapelig perspektiv, samt gi gode mestringsstrategier for å håndtere egne og barnas oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet.
Leer er en utdannet lege, spesialist i psykiatri, gift trebarnsmor og nå publisert forfatter av populærvitenskapelig litteratur. For utenforstående fremstår hun svært kompetent, ressurssterk og handlekraftig, men selv opplevde Leer at hun hadde utfordringer med fokusering, planlegging og hukommelse som plaget henne i hverdagen. Hun valgte i den voksne alder av 44 år å la seg utrede for ADHD, og opplevde at det gjorde henne godt å få en diagnose. ADHD-diagnosen gav henne et språk for hvordan hun fungerte kognitivt og verktøy til å planlegge og mestre livet bedre.
Selve tittelens lovnad om syv veier til ny forståelse av ADHD er kun reservert bokens første del, hvor Leer beskriver ulike perspektiver på lidelsen. ADHD kan forstås som ren patologi, dysfunksjon i nevrotransmittere og manglende kognitive ressurser, eller en mindre planmessig og målbevisst personlighet, eventuelt et resultat av et for krevende moderne miljø, men også som et uttrykk av atferd innenfor den menneskelige normalvariasjon med mange adaptive egenskaper.
Akkurat de sistnevnte, mer positive perspektivene synes denne anmelderen var interessante. Forfatteren funderer på om vårt begrep for «normalt» er for snevert, om forskjeller i oppmerksomhetsevne og prosessering i frontallappen kan forstås som en egentlig nyttig variasjon av menneskelige evner. Leer påpeker de adaptive egenskapene med hvordan dopaminbanene til personer med ADHD fungerer. ADHD er ekstremt effektiv hos en jeger i et stammesamfunn, men fungerer ikke like godt i et moderne skolesystem og arbeidsliv. Forfatteren skriver også mye om hyperfokus, et fenomen hos mange med diagnosen der man kommer inn i en flytsone og får gjort ekstremt mye uten avbrudd. Leer påpeker hvordan dette har hjulpet henne gjennom krevende medisinstudier og senere yrkeskarriere.
Boken forsøker også å sette ord på ambivalensen og motsetningene med å få en ADHD-diagnose og hvordan forholde seg til den. På den ene siden forteller forfatteren klart og tydelig hvordan hverdagen med ADHD er «en kamp i motbakke», men bevisstheten om at det var en diagnostisk årsak til dette har gitt henne en ny selvinnsikt som gjorde det lettere å leve med og tilrettelegge for sine utfordringer. På den andre siden er det ubehagelig for Leer når psykiatrisk litteratur definerer det som en alvorlig lidelse med betydelig funksjontap i arbeidskapasitet og sosialt samspill. Sier man ikke da at det er noe galt med hjernen til pasientene? «Kanskje personer med ADHD bare er litt uortodokse?» spør forfatteren (s. 24), og peker på fordelene annerledesheten gir. Hun forteller også om hvordan det er å være mor til barn med ADHD, at diagnosen gjør det lettere å ikke bebreide seg selv for å være en dårlig mamma, og beskriver også kvalene med å starte å medisinere barnet med relativt sterke sentralstimulerende stoffer.
ADHD blir i denne boken konseptualisert ganske stort og bredt. De fleste former for oppmerksomhetsvansker, manglende selvregulering og eksekutive utfordringer kan forstås som ADHD. Forfatteren mener at flere pasienter i psykisk helsevern er feildiagnostisert, da vanskebildet deres heller kan forstås som et uttrykk for ADHD. Leer spekulerer også i om ADHD underdiagnostiseres her i landet, at hele 8-10% av befolkningen kan ha diagnosen, men at våre nåværende verktøy for utredning ikke fanger opp nok av personene som lider av sykdommen. Hun mener også at helsevesenets fokus på dysfunksjon og et språk preget av diagnose og patologi gjør at mange foreldre vegrer seg for å oppsøke hjelp.
To tredjedeler av boken handler om hvordan leve med og mestre ADHD, enten som forelder eller person som har sykdommen. Her vil nok boken være svært nyttig for alle som har erfaring med personer med ADHD, og Leer skaper økt forståelse for vanskebildet og kommer med mange konkrete og gode tips til å organisere hverdagen bedre. Siden alle mennesker har begrenset oppmerksomhetsevne er dette nyttig kunnskap også for det allmenne publikum.