– Beklager Nævdal, men her er du helt på jordet

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Laura Lewis/Flickr
Foto: Laura Lewis/Flickr

Det er urettferdig at Per blir kritisert for det han sier, mens Kari blir kritisert ut fra i hvor stor grad hun duger som sexobjekt, selv om de begge sier det samme, skriver Marthe Berg Nyhuus. Konsekvensene av skjønnhetspress er mer enn spiseforstyrrelser.

Tekst: Marthe Berg Nyhuus
Student ved Det Psykologiske Fakultet

Den 1. oktober hadde Håkon Nævdal et innlegg i Katarsis hvor han spør hvorfor vi sykeliggjør skjønnhet. Her legger han som premiss at det ligger i menneskets natur å ønske å gjøre seg vakre for hverandre, men at dette er noe særlig likestillingsforkjempere avfeier som pressende og undertrykkende.

Det er klart at skjønnhet er en viktig del av menneskenaturen. Vi er alle trukket mot skjønnhet, både i form av kunst, natur og selvsagt symmetriske ansikter og spretne kropper. Det er ikke til å komme fra at vi har dyriske krefter i oss, og at sex og tiltrekning er en viktig drivkraft. Skjønnhetsfokus er altså en naturlig del av vår menneskelighet, og å tillegge media all skyld for at både eget- og andres skjønnhetsfokus, er selvsagt unyansert.

Nyhuus
Marthe Berg Nyhuus

Mer enn skjønnhetssøkende
Noe jeg mener vi kan tillegge media noe av skylden for er imidlertid viktigheten av denne skjønnheten. Vi kan vel alle være enige om at vi mennesker er så mye mer enn skjønnhetssøkende. Vi er tenkende individer. Vi kan oppleve ambivalens; å både ville og ikke ville samtidig. Vi kan være empatiske; vi kan begynne å grine av et smil fra et medmenneske på en vond dag. Allikevel sitter jeg ofte med følelsen av at alt dette blir mindre viktig i virkeligheten media tilbyr oss, all den tid vi blir overfalt av photoshoppede, uoppnåelige bilder hver eneste dag.

Saken fortsetter under annonsen

Det er umulig å skille kulturen fra menneskene som lever i den, og jeg mener det er naivt å frata mediene ansvar for at vi lever i et samfunn med sterkt kroppspress. Jeg lurer også på hvor Nævdal har det fra at få kjenner skjønnhetspresset direkte på kroppen, da fordi dette er direkte motsatt av hva mange jeg har snakket med opplever.

Skjønnhetspress mer enn spiseforstyrrelser
Det er heller ikke medias skyld at mennesker utvikler spiseforstyrrelser, da spiseforstyrrelser er uendelig mer komplekst enn et ønske om å være vakker. Jeg synes det er et stråmannsargument å påstå at spiseforstyrrelser er den eneste måten skjønnhetspress kan påvirke mennesker negativt.

Nævdal trekker frem hvordan det gjengse syn er at skjønnhetspress særlig påvirker kvinner, og dette er jeg enig i. Derfor synes jeg medienes skjønnhetsfokus er et relevant tema i et likestillingsperspektiv. Det er ikke dermed sagt at man skal avfeie et ønske om å ta seg godt ut som hemmende for likestilling, for jeg er helt enig i at dette er viktig for mange, og dette mener jeg det ikke er riktig å moralisere over. Men et ønske om å ta seg godt ut og samfunnets kroppspress er heller ikke ekvivalenter.

Hvem er det egentlig som sykeliggjør skjønnhet? De fleste ønsker nok å være den beste versjonen av seg selv, men samfunnets økende kropps- og skjønnhetspress er med på å definere en mal for hva skjønnhet er, og ilegger samtidig et press på mennesker for å nå opp til dette ytre-skapte idealet. Jeg mener skjønnhet kan være så mangt, og dette er absolutt ikke sykelig. Men jeg mener medias fokus på perfekte, digitalt manipulerte kropper til en viss grad kan være sykelig, eller i alle fall veldig snevert.

Undertrykkende å være objekt
Jeg synes også det er verdt å nevne at kvinner på mange måter har et smalere bevegelsesrom enn menn, i den grad at menn har rom til å være en hel masse, mens kvinner altfor ofte reduseres til kropp og utseende.

Nævdal nevner dette selv, da han skriver ”Hvorfor skal da det ene kjønns uttrykk for skjønnhet være mer undertrykkende enn det andres? Gutters uttrykksform handler kanskje mer om adferd enn skjønnhet(…)”.

Dette er nettopp grunnen til at mange likestillingsforkjempere reagerer på skjønnhetspresset. Det ER mer hemmende og undertrykkende å ha som ideal å være et objekt som blir beundret heller enn et subjekt som handler. Jeg vil tørre å påstå at det er mange kvinner som skulle ønske de oftere ble vurdert ut fra det de faktisk gjør, og ikke ut fra mer eller mindre tilfeldige ytre standarder for utseende.

Videre skriver Nævdal at dette skillet er i ferd med å viskes ut, men at dette er en utvikling vi ”ikke må presse frem i likestillingens navn”. Beklager Nævdal, men her er du helt på jordet. Det å bli tatt på alvor for det man gjør, heller enn vurdert for hvordan man ser ut, er en veldig viktig likestillingskamp. Nettopp fordi det å hele tiden bli bedømt ut fra utseende heller en prestasjoner i verste fall kan frata kvinner viljen til å delta i den offentlige debatten.

Det er urettferdig at Per blir kritisert for det han sier mens Kari blir kritisert ut fra i hvor stor grad hun duger som sexobjekt, selv om de begge sier det samme.

Vi lever ikke lenger i huler der den eneste måten å overleve på er å ha gener som anses som verdt å bringe videre. Vi lever i et samfunn som drives av kunnskap, utforsking, engasjement og solidaritet, og jeg mener det er på tide å omfavne begge kjønns deltagelse i dette, noe vi blant annet kan gjøre ved å motsi urettferdige skjønnhetsidealer.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.