I NRKs nye serie «Rus», forsøkes det å gi seeren et innblikk i rusens verden – på godt og på vondt. Programleder Leo Ajkic og teamet hans har en viktig beskjed til ungdommen: ta deg gjerne en fest, men ha med deg noen huskeregler i bakhodet.
Gjennom fem episoder møter vi ulike mennesker, som på hver sine vis har et forhold til alkohol og andre rusmidler. Serien starter med en episode om nettopp alkohol, hvor Ajkic besøker to av Bergens russebusser – én jentebuss og én guttebuss. Det er tydelig at skaperne av serien har et ønske om å appellere til den yngre garde. Leos lekenhet og karisma gir innpass hos ungdommene, og de deler egenopplevde erfaringer og historier hvor rusen spiller en sentral rolle. Ungdommene ser ikke ut til å ha noen problemer med å dele, mye grunnet Ajkics trygge og imøtekommende tilstedeværelse.
Det er lett å ty til både pekefinger og skjennepreken når det omhandler noe så alvorlig som rusbrukens mulige fatale konsekvenser. Det finnes flust av instanser som forsøker å lede unge i riktig retning med nettopp pekefingermetoden som virkemiddel. Derfor tror jeg serieskaperne gjør rett i å velge den strategien de har gjort. Det males et nyansert bilde. Det vises hvor galt det kan gå, samtidig som at Ajkic stadig titter innom for å fortelle ungdom at det er greit å ta seg en fest. Serien er informativ, uten å virke moraliserende. Det er selvsagt ikke gitt at et yngre publikum vil tolke det på samme måte, men programleders tilnærming, som både kompis og ansvarlig voksenfigur, fungerer tilsynelatende godt. Ved flere anledninger deler også Ajkic om egne erfaringer med rus. Dette gir serien et personlig preg, som igjen styrker dens budskap og kanskje gjør det hele lettere å ta innover seg. Ajkic er åpen og nysgjerrig, og evner å formidle seriens budskap på en måte jeg tror få andre ville greid.
Til tross for programleders åpenhet og nysgjerrige holdning, er serien er langt fra glamoriserende. I møte med flere familier, som på ulike vis har fått sin verden snudd på hodet grunnet rus, får seeren et knusende innblikk i hvor galt det kan gå. Vi møter Espen, som pådro seg en varig hjerneskade etter et fall i beruset tilstand. Familien til den unge gutten Jens forteller om den energiske gutten, som på tragisk vis mistet livet etter å ha inntatt en pille penslet med det livsfarlige stoffet fentanyl. De to historiene er vonde, men viktige. Å rette søkelyset mot hvordan tragedien kan ramme tilsynelatende helt normale familier og mennesker, vil kunne bidra til å sette i gang livreddende samtaler.
Det er mulig folk med et mer konservativt syn på rus vil hevde serien er for liberal, men personlig oppleves den som et friskt pust i et hav av skremselshistorier. Ajkics fantastiske formidlingsevne og balansen mellom åpenhet og alvor, gjør at serien skiller seg fra mengden og blir noe av det viktigste produsert denne høsten.
Og budskapet – det er klinkende klart: ha det gøy, men tenk også på konsekvensene. Ta en titt rundt deg og ta vare på deg selv og de du er glad i.