Stjernekrig og psykopatologi

Foto: Pixabay

Skrevet av: Rune Løvold. Opprinnelig publisert i Katarsis 2002, 3. utgave.

Hvordan den empatiske terapeut med enkle grep kan redde universet fra den ultimate Ondskapen.

Det har aldri vært lett å være ung mann på terskelen til voksenverdenen. Hormonene raser, ens egen kropp fremstår som merkelig fremmed, og relasjonene til det motsatte kjønn skifter fra et enkelt og greit one-up-one-down forhold til noe langt mer komplisert og vanskelig’ Dette er noe de fleste av oss går igjennom, og etter en mer eller mindre vond periode klarer å stabilisere og integrere i en slags voksen identitet. Det finnes imidlertid kompliserende faktorer som kan stå i veien for en optimal utvikling. Det å skulle bli verdens mektigste jediridder er definitivt en av dem.

EN UNG MANN MED STORE VANSKELIGHETER
For de uinnvidde: Anakin Skywalker — unnfanget under mystiske omstendigheter, oppvokst i slaveri og tatt til seg og opplært av Obi-Wan Kenobi — bærer i seg kimen til å bli den mektigste jediridder gjennom tidene. Den som ifølge gamle profetier skal bringe balanse mellom Godt og Ondt. Hva verre er: Han er kommet i den vanskelige ungdomsperioden, der han vingler mellom autonomi og avhengighet, mellom grandios selvhenføring og devaluering av selvet. Han er dessuten dypt forelsket i en pike fra de høyere samfunnslag. Tøffe tak. De uheldige omstendighetene fører da også til en tilsvarende uheldig personlighetsutvikling og resolusjon av ungdomstidens konflikter — Anakin snur seg til Svartsida, forvandles gjennom en foreløpig ubeskrevet metamorfose til Darth Vader, og erstatter det frie univers med en totalitær stat der hans mentor, Emperor Palpatine, er enehersker. Guffen type, altså. Som de som kjenner den videre historien imidlertid vet, snur Anakin i siste liten tilbake til det Gode, og redder Luke Skywalker og resten av universet fra den selvsamme Palpatines onde klør. Slik fremstår han for tilskueren mindre som en representant for Det Ytterste Mørke, og mer som en mann preget av sin problematiske oppvekst. Spørsmålene en sitter igjen med er «Hva gikk galt?» og «Hva kunne blitt gjort?» Jeg vil i det følgende forsøke å tegne skissene av et psykologisk portrett av Anakin Skywalker, der jeg vil tydeliggjøre hvordan traumatiske oppvekstsopplevelser kan forvandle den greieste gutt til et ukritisk sabelsvingende lærmonster.

GEORGE LUCAS OG MELANIE KLEIN — FINN FELLESNEVNEREN!
En av de mest iøynefallende karakteristikkene ved George Lucas univers er det klare skillet mellom Godt og Ondt. Med noen hederlige unntak, som de trivelige slynglene Han Solo og Lando Calrissian, er de fleste karakterene enten det Ene eller det Andre. Når de av ulike grunner snur fra det Gode til det Onde, eller tilbake igjen, snur de bigtime. I Episode Il står Anakin Skywalker som selve inkarnasjonen av denne paranoid-schizoide posisjonen. Gjennom filmen veksler han i forholdet til sin læremester, Obi-Wan Kenobi, mellom idealisering («Han har vært mer enn en far for meg») og fullstendig devaluering («Han holder meg tilbake og hindrer min utvikling, av misunnelser); fra å være et godt bryst som gir ham styrke, sees Obi-Wan etterhvert som et ondt bryst, som ødelegger for ham, og hindrer ham i å bli det han kan bli. En aner altså konturene av en manglende evne til å integrere godt og ondt i samme objekt. Dette viser seg også i hans avvisning av enhver forsiktig antydning til kritikk rettet mot hans livs kjærlighet, Padme Amidala, eller mot hans fremtidige keiser, supreme chancellor Palpatine.

Et av de sentrale kjennetegnene ved Melanie Kleins paranoid-schizoide posisjon, er barnets subjektive omnipotens. I Anakins tilfelle er denne omnipotensen nærmest objektiv, i den forstand at han er, eller rettere sagt aspirerer til å være, verdens mektigste jediridder. Denne streben etter omnipotens viser seg i det raseriutfall han reagerer med når Padme påpeker at han ikke er allmektig: «Well, I SHOULD be!» Problemet med omnipotensen er at den også kan virke ødeleggende. En eventuell aggresjon rettet mot det gode bryst, vil kunne ødelegge det for alltid. Det som forutsettes for at det skal være trygt å komme ut av den paranoid-schizoide posisjon til en mer moden tilstand, er at en opplever ens reparative krefter som sterkere enn ens ødeleggende potensiale. Det er her det skjærer seg for Anakin. Det rasende hatet hans tar livet av en hel koloni med sandfolk, mens hans dedikerte kjærlighet til moren ikke makter å redde henne fra døden. Aggresjonen er sterkere enn libido. Det Onde er sterkere enn Det Gode. Sett utfra denne bakgrunnen er det ikke rart ting går som de går. For Anakin blir Den Gode siden et ondt bryst, dens kjærlighet gjør han avmektig og han ønsker å ødelegge den. Den Onde siden blir derimot et godt bryst, da dens hat og aggresjon fyller han med en følelse av makt og styrke til å hevne den urett han og hans kjære er blitt utsatt for. Uff og uff.

PENNEN MEKTIGERE ENN LYSSVERDET? 
Som vi vet, snur Anakin til slutt tilbake til Det Gode. Som profetiene forutsa, blir han den som bringer balanse mellom Godt og Ondt i universet. I Kleiniansk terminologi: Den som klarer å forene de gode og de onde aspektene i et helhetlig univers. I denne prosessen opplever han endelig at hans reparative evner ER sterkere enn hans destruktive krefter; han klarer både å redde sønnen, Luke, og å vri galaksen ut av den onde Keiserens grep. På denne måten klarer han også å løse den utviklingsoppgaven som han ikke maktet på et tidligere stadium, og kan endelig avslutte livet med en mer moden og utviklet personlighetsstruktur. Historien ender altså godt, men man er samtidig fristet til å spørre hva som kunne blitt utrettet om den behørige terapeutiske intervensjon hadde blitt iverksatt i tide.

Dersom Anakin, i perioden etter morens død, hadde fått anledning til å bearbeide den avmakten han følte sammen med en dyktig terapeut, vil jeg tro at han ville blitt i stand til å våge å satse på den kjærligheten han tross alt satt inne med, istedet for det hatet som kom til å prege hans — og resten av galaksens! — livsverden de neste tiårene. Slik kunne man håpe at den unge mannen litt etter litt ville forlate den paranoid-schizoide posisjonens betryggende splitting, og våge seg ut i en verden av hele objekter, en verden der det hersker en balanse mellom godt og ondt — akkurat slik profetiene og Melanie Klein hadde forutsett.

MALAPROPOS
George Lucas har i sin Star Wars-serie tatt opp en mengde psykologiske problemstillinger i tillegg til de ovenstående. En scene fra «Episode II» kommer så midt oppi den pågående diskusjonen om positivisme og kvantitativ forskning her på fakultetet at det neppe kan være tilfeldig og må tas opp her avslutningsvis: Obi-Wan Kenobi går inn på republikkens database for å finne opplysninger om en planet han har fattet interesse for. Når han oppgir koordinatene får han imidlertid ikke opp noe svar. Når han ber om hjelp fra den ansatte bibliotekaren, fjerner hun selv den hypotetiske muligheten for å finne Obi-Wans planet med en vitenskapsfilosofisk genistrek: «If an item doesn’t appear on our screens,» svarer hun lakonisk, «it does not exist.» Får en sannelig til å tenke, eller hva?