Arkivet: Skikket eller uskikket?

Kilde: Pixabay

Skrevet av: Jan Skjerve. Opprinnelig publisert i 1998, 5. utgave av Katarsis.

«Psykologyrket stiller store krav til ansvarsfullhet, høyt faglig nivå, etisk integritet og en klart utformet profesjonell holdning. De mellommenneskelige relasjoner er vesentlige, og psykologer må ofte bruke seg selv som instrument. Kvaliteten av arbeidet vil derfor være nært forbundet med yrkesutøverens personlige forutsetninger. Disse må studentene sikres gode muligheter til å utvikle i løpet av studietiden».

På bakgrunn av dette sitatet fra «Standarder for Norsk Psykologisk Embetseksamen» er det naturlig om psykologistudenter stiller spørsmålene: Har jeg de nødvendige personlige forutsetninger for å kunne virke som psykolog? Kan jeg bruke meg selv som instrument i mellommenneskelige relasjoner? Og universitetene må spørre seg om betingelsene for at studentene skal utvikle etisk integritet, holdninger og personlige forutsetninger er lagt godt nok til rette.

Svar på spørsmålene krever at en har oppfatninger om hva det innebærer å være skikket for å arbeide som psykolog. Men det er ikke så enkelt å konkretisere hva det innebærer å ha særlig gode forutsetninger for et så mangfoldig yrke som psykologyrket. Noe enklere kan det være å gi eksempler på uskikkethet. Psykologloven hjemler tilbakekalling av godkjenning hvis en psykolog misbruker rusmidler i en slik grad at det er til skade for arbeidet. Klarer ikke psykologen å være edru i møtet med klienter eller å oppfylle for eksempel de krav til journalføring som ligger i forskriften, kan dette gi grunnlag for å vurdere vedkommende som uskikket. Sykdom som har svekket dømmekraften, kan også medføre tap av godkjenning, slik grove etiske overtramp kan gjøre det. Hvis en psykolog blir funnet skyldig i alvorlige straffbare handlinger, kan det medføre tap av godkjenning for kortere eller lengre tid.

Studenter som gjør seg skyldig i lov eller regelbrudd av de typene som er uforenlige med fortsatt virke som psykolog, eller som har for eksempel alvorlige rusproblemer, kan fratas adgangen til å gjennomføre praksis med klienter. Begrunnelsen er at studentens væremåte kan medføre fare for klienters live og helse.

I en strikt jurdisk forstand er alle som ikke er funnet uskikket av grunner som er nedfelt i lovbestemmelser, skikket for yrkesutøvelse. Men for å være dugelig som psykolog stilles det også særlige krav til holdninger og ferdigheter. Akseptasjon av at alle mennesker er likeverdige og at alle har en del grunnleggende rettigheter, er en forutsetning for å respektere menneskers personlige integritet og deres rett til autonomi. Å unngå å skade andre, å sikre at deres beste interesse blir ivaretatt og ikke å utnytte andre til egen fordel, følger også av den grunnleggende respekten for menneskers likeverd. Det er mulig å tenke seg både politiske og kulturelle holdninger som kan gjøre det vanskelig å ta opp i seg de profesjonsetiske synsmåtene som er uttrykt i de etiske prinsippene for psykologer. En trenger også en rimelig grad av trygghet i møtet med andre mennesker. En må evne å kunne gjøre andre trygge, å kunne lytte til dem og sette seg inn i deres livssituasjon. Og en må kunne relatere seg til andre som i sin væremåte kanskje bryter med vanlige normer for sosial omgang.

Ved en rekke utenlanske studiesteder for psykologi legges det stor vekt på å selektere de best skikkete studentene. Intervju og tester av ymse slag er i bruk. Men felles standarder for ferdigheter eller personlighetstrekk som gir særlig skikkethet, finner en ikke. Og interessant nok har disse omfattende og ressurskrevende utvelgelsesprosedyrene ikke vist seg å være noen garanti mot å ta inn studenter som kan komme til å vise seg uskikkete. Vår kunnskap strekker ikke til for å kunne forutsi for eksempel om en person kan komme til å utvikle alvorlige psykiske lidelser flere år fram i tida.

Seleksjonskriterier kan være basert på for eksempel oppfatninger om hva som karakteriserer en god terapeut. En risikerer da å velge bort kandidater som kanskje kunne blitt meget dyktige, men med en annen faglig orientering enn den som ligger til grunn for utvelgelsen. Risikoen er også klart til stede for at en kan komme til å «homogenisere» studentene og dermed avskjære seg fra en variasjonsbredde som kan gi opphav til nye ideer og nyskapende faglig virksomhet. Stram seleksjon, med et bestemt syn på hva som karakteriserer god skikkethet, kan en risikere vil lede til faglig stagnasjon.

Seleksjon på grunnlag av bestemte egenskaper, ferdigheter eller interesser på et tidlig trinn i studiet, tar ikke hensyn til studentenes potensiale for forandring både i ønsket og mindre ønskete retninger. Og erfaringsmessig er det ytterst sjeldent at studentene ikke innehar og heller ikke er i stand til å tilegne seg nødvendige sosiale ferdigheter for å kunne inngå i et faglig forsvarlig samspill med klientene. De få gangene det har vært nødvendig å avskjære studenter fra å fullføre praksis, har grunnen vært uskikkethet av den art psykologloven omhandler, og ikke manglende relasjonskompetanse.

Psykologistudenter har her til lands i mange år vært en sterkt selektert gruppe med hensyn til dokumenterte forutsetninger for å fullføre et akademisk studium. Utvelgelseskriteriene har vært vellykkete, i alle fall i den forstand at de har bidratt til en meget høy gjennomføringsprosent. Og kanskje er det slik at det å mestre studiesituasjonen både forutsetter sosial kompetanse og fravær av betydelige psykiske vansker. Samtidig har opptakskriteriene gitt rom for et nødvendig mangfold for eksempel med hensyn til faglige interesser.

Vi har enda liten erfaring med de nye opptakskriteriene. Økte akademisk orienterte opptakskrav vil neppe gi noen særlig gevinst med hensyn til gjennomføringsprosent eller karakternivå. Det er lite bedringspotensiale, siden vi allerede ligger meget godt an. Hvorvidt studenter i de siste opptakene vil vise seg å ha en annen faglig interesseprofil enn det som til nå har vært vanlig, vet vi ikke. Og vi vet slett ikke om en eventuell endring i interesser vil sikre rekruttering til alle nødvendige felt, eller om noen områder blir stående med alt for få kandidater i forhold til behov. Kort sagt, vi vet ikke om nye opptakskrav har ført til ytterligere ensarting av studentene, og i så fall hvilken karakter denne har. Men det er grunn til å tro at en etterhvert får inn en høyere andel av studenter som ikke har rukket å skaffe seg så mye livserfaring som gjennomsnittstudenten har i dag. Kanskje vil det derfor bli nødvendig å vektlegge trening av en del ferdigheter som de fleste i dag behersker Men det at en student trenger tilrettelegging for videre utvikling av personlige ferdigheter, er ikke det samme som å være mindre skikket. Og det viktigste er å ha lyst til egen utvikling.