Katrin Glatz Brubakk ble introdusert som «den modigste psykologen» på Psykologikongressen 2021. Hun fortalte om de hun har døpt «skilpaddebarna». Går det an å gjøre en forskjell når verden er i kaos og ingenting er stabilt?
Skilpaddebarna er det Brubakk kaller de med «resignasjonssyndrom», som har «trukket seg inn i skallene sine». De er så redd at de knapt nok tør å strekke hodet ut av skallet. Barna utviser en ekstrem tilbaketrekning fra verden med svært lite vitalitet. Det finnes to varianter, hvor den mildeste formen er barn som ikke har noen verbal respons, kun åpner øynene korte øyeblikk, må bli matet, ikke har spontan bevegelse og kun kan bevege seg hvis noen leder dem. Den andre og mer alvorlige varianten er at barnet er helt avkoblet og må mates ved intravenøs næringstilførsel.
Selv beskriver Brubakk seg som en «urolig sjel». Hun har vært mye i felt, og var sist tre måneder på en redningsbåt i Middelhavet. Hun har også vært mye i Moria. Hun forteller om traumeerfaringer på flere plan, både før, under og etter flukt. Barna forteller at de har krigserfaringer som at hus ble bombet, landsbyen raidet, samt tap av familiemedlemmer. Hun husker spesielt godt én gutt med påtrengende minner.
– Faren fortalte at minnet gutten repeterte var opplevelsen av å bli tvunget til å være vitne til at Taliban kuttet av hodet til bestefaren som var hans beste venn.
En jente Brubakk har jobbet med ble først et «skilpaddebarn» etter brannen i Moria, og hadde flyktet fra Afghanistan. Hun var livredd for raske bevegelser, ble gradvis stillere og stillere, og ga til slutt ingen respons. Tidligere var hun et aktivt barn som leste bøker og ville bli lege. Brubakk har vært del av hennes behandling i 8 måneder.
– Behandlingen handler om å prøve å vekke til liv igjen, og gi vitalitet.
I litteraturen diskuteres det hva som er årsaken til denne adferden. Ved et tilfelle i Sverige kom det frem at det var foreldrene som hadde tvunget barna til å oppføre seg sånn, og at de ikke led av resignasjonssyndrom. Ved tilfellene Brubakk har opplevd, har det alltid vært traumer og langvarige belastninger med i historien, samt en stor bekymring for fremtiden.
– De jeg har møtt har ikke latet som. Da burde de bli nominert til en Oscar, presiserer hun.
«Oppstod i Moria, verre etter brannen»
Brubakk rapporterer at Moria er organisert som et utendørsfengsel, hvor det er «frigang» 3 timer i uken. Alle aktivitetene som en gang var der, er veldig vanskelig å gå til nå. Det er ingen lekeplasser, ingen skolegang og ingen steder å slappe av. Leirmyndighetene har nå sagt nei til slike aktiviteter inne i leiren. De som lever i Moria nå, har bodd der i snitt i ett og et halvt år. Håpet er i ferd med å forsvinne.
– Håp er essensielt. Hvis man tenker at morgendagen blir verre enn idag, er det lite å gå på. Hva er vitsen med å klamre seg til livet?
78 prosent av flyktningbarna har opplevd at foreldre eller andre nære familiemedlemmer har dødd eller blitt borte. Barna forteller at de er redd og på vakt hele tiden. Man er heller ikke trygg selv om man har ankommet Europa. I leirene er det hyppige branner, konflikter, drap, politivold og overgrep.
– «No more Morias» sa de i Brüssel etter at leiren brant. Det var et håp om at det skulle bli bedre, men det har ikke endret seg, sier Brubakk.
Noen sier «det hadde vært bedre å dø raskt i Syria, enn å dø sakte hver dag». Brubakk forklarer at forskning på den psykiske helsen til leirbefolkningen er utfordrende, men at noen studier er blitt gjennomført. En studie blant flyktninger i Hellas viser at psykisk og fysisk helse er sterkt påvirket av post-flukt faktorer som dårlige levekår, begrenset helsehjelp og usikkerhet om fremtiden.
– En annen studie opplyser at ungdommene i leirene sin psykiske helse er mest påvirket av dårlige framtidsutsikter og livsbetingelser.
Når Brubakk leser henvisninger til Leger uten Grenser-klinikken på Lesvos ved Moria, er det typisk at den psykiske helsen har blitt forverret etter at flyktningene ankom Moria. Når hun vurderer henvisningene er det funksjonsfall som er hovedindikator for behandlingsbehovet. Funksjonsfall betyr i denne sammenhengen at man er helt ute av stand til å ta vare på seg selv, ofte med gjentatte selvmordsforsøk, alvorlige flashbacks, mareritt og alvorlig depresjon eller psykose.
– Jeg føler meg som en bøddel når jeg sitter med henvisningene. Det er ubehagelig å måtte avvise mennesker som burde fått hjelp, men som det ikke er kapasitet til.
Narrativ eksponeringsterapi
Hva kan man gjøre når ungene blir syke, og betingelsene er årsaken? Narrativ eksponeringsterapi er spesielt utviklet for flyktninger, og er en traumebehandling der man systematisk går gjennom de traumene barna har opplevd. I så ustabile betingelser som Moria er det imidlertid vanskelig å gjennomføre. Derfor har man ofte i stedet fokus på kjernebehov. Menneskelighet og identitet må gjenopprettes og man må lytte til, og validere at det de har opplevd ikke skulle skjedd.
– Med resignasjonsbarn kan man prøve å lage en fortelling om livene deres. Gamle minner kan være med å vekke til live igjen.
Andre mestringsstrategier som familiehistorier, sanger, eventyr og myter kan også gi ny giv. Å drømme mot fremtiden, tegne huset man vil bo i, og utdanningen man vil ta kan også gi håp.
– De fleste flyktningbarna drømmer om å bli noe som kan hjelpe andre. De har en enorm omsorg for de neste flyktningbarna som skal komme, sier Brubakk.
Brubakk viste også en film av et annet skilpaddebarn hun hadde behandlet. Etter utallige forsøk på å få kontakt blant annet ved å trille ball, så hun en rykning i foten. Etter en stund kviknet gutten til.
– Man må fange de små signalene man har, forklarer Brubakk.
Lek beskriver hun som «et psykologisk kinderegg». Da kan man le, myke opp stive muskler, slappe av og drømme seg bort.
– På denne måten bearbeider man også traumer, gjenfinner indre trygghet og opplever at det finnes hjelp.
«Hvis man skal jobbe med faenskap, må man være optimist», avslutter Brubakk.