Antidepressiva kan forhindre depresjon etter traumatisk hjerneskade

Grafikk: Ávila, J. / Wikimedia.
Grafikk: Ávila, J. / Wikimedia.

Long time, no see! Det har skjedd mye på den nevrovitenskapelige forskningsfronten de siste par månedene, og Louise er tilbake for å gi deg et raskt innblikk i et lite utvalg funn. Ta på deg nerdebrillene og la deg fascinere!

1.Antidepressiva kan forhindre depresjon etter traumatisk hjerneskade. Etter en traumatisk hjerneskade (TBI) – forårsaket av eksempelvis et fall eller en bilulykke – vil en betydelig andel TBI-pasienter utvikle depresjonslidelser. Sertralin, klassifisert som en selektiv serotonin-reopptakshemmer (SSRI), blir ofte brukt i behandling av depresjon og angst. Med utgangspunkt i medikamentets depresjonslettende effekter, har en gruppe forskere ved Baylor College of Medicine undersøkt om medikamentet kan forhindre depresjon etter TBI. De fikk 94 TBI-pasienter til å delta i en randomisert kontrollert klinisk studie pågående i fire år, med 24 ukers oppfølging. Av de 94 som deltok fikk 48 av dem Sertralin, mens resten fikk placebo. Resultatene, publisert i JAMA Psychiatry, ga støtte til at en lav dose Sertralin tidlig i forløpet kan forebygge depresjon etterfølgende TBI. Det gjenstår fremdeles å teste om Sertralin – både alene og i kombinasjon med atferdsintervensjoner – kan bidra til å optimalisere langvarig fungering hos denne pasientgruppen.

2.Forskjellige mønstre av celledød i hjernen er assosiert med ulike symptombilder i Alzheimers sykdom. Alzheimers sykdom (AD) karakteriseres av kognitiv svikt, forårsaket av atrofi (celledød) av hjernevev. Graden av atrofi, og hvor atrofien forekommer i hjernen, varierer fra pasient til pasient, og det har blitt spekulert i hvorvidt dette har sammenheng med ulik manifestasjon av kognitive symptomer. I en studie nylig publisert i PNAS har forskere ved Massachusetts General Hospital og National University of Singapore analysert hjernescanninger fra 378 personer, hvorav 188 hadde AD, 147 hadde mild kognitiv svikt (en tilstand som representerer stor risiko for utvikling av AD) og 43 var kognitivt friske, men hadde økt risiko for å utvikle AD på bakgrunn av biomarkører i hjernen. Forskerne analyserte seg frem til tre distinkte atrofimønstre: atrofi kortikalt (mesteparten av storehjernen), atrofi temporalt (inkludert hippocampus og amygdala), og atrofi subkortikalt (thalamus, striatum, cerebellum). Det viste seg at hver av pasientene hadde minst to av disse atrofimønstrene, og at to av mønstrene var relatert til ulik kognitiv svikt. Kortikal atrofi var sterkest assosiert med svekkede eksekutive funksjoner (slik som planlegging), mens temporal atrofi var sterkest assosiert med hukommelsessvikt. Sammenliknet med disse to mønstrene, viste det seg at pasienter med det subkortikale atrofimønsteret utviklet kognitiv svikt på et mye senere tidspunkt i forløpet. Forskerne tror dette vil kunne få relevans for utvikling av individspesifikke prediksjoner om sykdomsforløp og behandlinger.

3.Forskere har funnet en potensiell ny behandling for ryggmargsskader! Ryggmargsskader fått i voksenalder fører til permanent svikt, da nevroner ikke lenger er i stand til å reparere seg selv. Nevronene klarer ikke å utvikle nye aksoner, som er de lange utløperne fra et nevron som kontakter andre nevroner og således danner nevrale «nettverk». Et musestudie uført ved German Center for Neurodegenerative Diseases bidrar dog med litt optimisme. Forskerne har her identifisert et gen kalt Cacna2d2 som koder for et protein som begrenser aksonvekst og utvikling av nye aksoner. Dette proteinet kan blokkeres farmakologisk ved å gi mus Pregabalin – et medikament som er hyppig brukt i behandling av en rekke nevrologiske sykdommer. Voksne mus som fikk dette medikamentet etter en ryggmargsskade viste økt evne til utvikling av nye aksoner, sammenliknet med mus som ikke fikk medikamentet etter ryggmargsskade. Forskere har tro på at dette medikamentet, eller lignende medikamenter som blokkerer det samme proteinet, kan være en ny behandlingsstrategi etterfølgende skade på sentralnervesystemet.

4.Optogenetiske metoder avdekker noen av søvnens mysterier! I midthjernen, i et område kalt det ventrale tegmentale området (VTA), finner vi stor konsentrasjon av nevroner som inneholder signalstoffet dopamin. Disse nevronene er involvert i mange ulike typer atferd som krever en viss økt oppmerksomhet og årvåkenhet, men man vet fremdeles ikke om nevronene er direkte involvert i opprettholdelsen av våkenhet som del av vår søvn-våkenhetssyklus. For å finne ut av dette har en gruppe forskere studert mus og brukt en metode kalt optogenetikk, der nevroner har blitt genmodifisert slik at de er følsomme for lys. Ved å eksponere nevronene for små lysglimt kan man dermed skru nevronenes aktivitet av og på. Sammen med søvnregistreringer kunne forskerne vise at de dopaminerge nevronene i VTA er nødvendige for å opprettholde våkenhet, da inaktivering av nevronene undertrykket våkenhet hos musene (musene forble i søvn) – selv i situasjoner der musene ble presentert for viktige og relevante stimuli. På samme måte bidro en aktivering av nevronene til å opprettholde våkenhet og undertrykke søvn. Hele studien kan leses i Nature.

5.TG2: En ny fremtid for antidepressiva? Serotonin, sammen med ‘brain-derived neurotrophic factor’ (BDNF), er to viktige signalmolekyler som det er mindre konsentrasjoner av hos individer med depresjon. Vi har nokså begrenset kunnskap om hvordan serotonin og BDNF sammen er relatert til depresjon, men nå er denne kunnskapen utvidet, ettersom forskere ved Department of Psychiatry and Health Behavior, Medical College of Georgia har undersøkt denne mekanismen både hos mennesker og i en dyremodell for depresjon. Slik det fremkommer av resultatene publisert i Nature fant de at enzymet TG2 (type-2 transglutaminase) er økt i hjernen hos depressive pasienter som har tatt selvmord. Også hos mus eksponert for kronisk stress, fant forskerne økte nivåer av TG2 – og også at denne økningen førte til nevral atrofi og redusert nivå av BDNF i prefrontal cortex (PFC), samt depresjonslignende atferd. Involveringen av TG2 ble videre støttet ved at forskerne kunne vise at TG2-inaktivering (via virus eller farmaka) bidro til å øke BDNF og redusere musenes symptomer på depresjon. Kanskje fremtidenes antidepressiva vil rette seg spesifikt mot å redusere nivåene av TG2?

Annonse