Advarer mot samtaler rett etter traumer

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
part-2-jpeg
Vi bør være forsiktige med å umiddelbart ventilere følelser etter traumatiske hendelser, sier psykolog Jørgen Flor.

Orlando-massakren, Nice-terroren, de utallige aksjonene i Tyrkia. Bataclan og Charlie Hebdo. Vårt eget 22. juli. Selv om det er liten grunn til å være redd er mange mennesker direkte eller indirekte berørte av slike hendelser. Vår naturlige reaksjon er å ville snakke med hverandre om vår egen frykt, og vi håper at noen snakker med ofre og ofrenes familier. Er det alltid så lurt?

Tekst av: Jørgen Flor
Psykolog

Helt siden Freuds tid har vi snakket om vanskelige ting. Samtaler lar oss ventilere og løse problemer i det ubevisste, mente han. Det er intuitivt og omsorgsfullt. Kan noe så tilsynelatende harmløst være skadelig? Ja, svarer forskning og peker særlig på psykologisk debrifing. Slik debrifing innebærer vanligvis at de som har gjennomgått vanskelige hendelser møtes i grupper, gjerne umiddelbart etter og ofte kun en gang, hvor (negative) følelser knyttet til hendelse(ne) diskuteres og gjennomgås i detalj. Den amerikanske psykologforeningen har gått så langt som å advare mot slike metoder.

Når snakk om traumer blir retraumatiserende
Det er vanskelig å fastslå utbredelsen i Norge, men ulike nyhetsoppslag gir inntrykk av at det ikke er uvanlig, for eksempel i blålysetatene eller i forsvaret, med slik debrifing. Røde Kors anbefaler debrifing som en fast rutine hos hjelpekorps og det kan se ut til at dette ble brukt etter 22. Juli. Til tross for utbredelsen viser forskning at forekomsten av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan øke etter slike samtalegrupper. Det verst tenkelige scenarioet er at debrifing som brukes kort tid etter noe emosjonelt oppskakende fungerer som effektive kollokviegrupper på skolen, hvor man samarbeider om å huske best mulig før eksamen. Repetisjon, utveksling av historier og bilder eller video fra åstedet forteller hukommelsen at hendelsene er viktige og ikke må glemmes. En tilsvarende effekt kan påvirke oss som følger med på TV og internett når terroren rapporteres live.

Les også: Traumer: Hva kan terrorangrepet på utøya lære oss?

Helsepersonell skal vite
Problemer skal ikke skyves under teppet, og som psykolog er det rart å skulle advare mot samtaler. Samtidig er detmanglende evne til å glemme som kjennetegner både den allmenne terrorfrykten mange plages med og særlig de alvorlige lidelsene som invalidiserer direkte berørte. Det er svært uheldig hvis noe av denne lidelsen kunne vært unngått ved kyndig avventing med behandling og oppfølging.

Mitt buskap er ikke at vi skal glemme verdens grusomheter, men i stedet at vi bør være forsiktige med å umiddelbart ventilere følelser etter traumatiske hendelser. Dette kan og skal autorisert helsepersonell gi veiledning om. Det er viktig å minne om vårt psykologiske immunsystem og de naturlige helingsprosessene som skjer. Majoriteten av de som opplever et traume utvikler for eksempel ikke PTSD. Blant de som gjør, kan det lønne seg å vente med behandling til de akutte reaksjonene har gitt seg. Neste gang en terroraksjon kommer, noe vi dessverre vet vil skje, er min oppfordring at du skrur av nyhetsvarslingene og distraherer deg med noe annet.

Les Atle Dyregrov sitt svar på dette innlegget: Kaller Flors advarsler et oppgulp fra en ufruktbar debatt

Innlegget ble først publisert i Jørgen Flor sin egen blogg.

Referanser / videre lesning:

Alisic, E., Zalta, A. K., Van Wesel, F., Larsen, S. E., Hafstad, G. S., Hassanpour, K., & Smid, G. E. (2014). Rates of post-traumatic stress disorder in trauma-exposed children and adolescents: meta-analysis. The British Journal of Psychiatry, 204(5), 335-340.

Bisson, J. I., Tavakoly, B., Witteveen, A. B., Ajdukovic, D., Jehel, L., Johansen, V. J., … & Sezgin, A. U. (2010). TENTS guidelines: development of post-disaster psychosocial care guidelines through a Delphi process. The British Journal of Psychiatry, 196(1), 69-74.

Lewis, S. J. (2003). Do one-shot preventive interventions for PTSD work? A systematic research synthesis of psychological debriefings. Aggression and Violent Behavior, 8(3), 329-343.

Lilienfeld, S. O. (2007). Psychological treatments that cause harm. Perspectives on psychological science, 2(1), 53-70.

Mayou, R. A., Ehlers, A., & Hobbs, M. (2000). Psychological debriefing for road traffic accident victims. The British Journal of Psychiatry, 176(6), 589-593.

McNally, R. J., Bryant, R. A., & Ehlers, A. (2003). Does early psychological intervention promote recovery from posttraumatic stress?. Psychological science in the public interest, 4(2), 45-79.

Rose, S. C., Bisson, J., Churchill, R., & Wessely, S. (2002). Psychological debriefing for preventing post traumatic stress disorder (PTSD). The Cochrane Library.

Rose, S., Bisson, J., & Wessely, S. (2003). A systematic review of single-session psychological interventions (‘debriefing’) following trauma.Psychotherapy and psychosomatics, 72(4), 176-184.

Van Emmerik, A. A., Kamphuis, J. H., Hulsbosch, A. M., & Emmelkamp, P. M. (2002). Single session debriefing after psychological trauma: a meta-analysis.The Lancet, 360(9335), 766-771.

Wessely, S., Rose, S., & Bisson, J. (1998). A systematic review of brief psychological interventions (“debriefing”) for the treatment of immediate trauma related symptoms and the prevention of post traumatic stress disorder. The Cochrane Library, 4, 1-13.

Wessely, S., & Deahl, M. (2003). Psychological debriefing is a waste of time.The British journal of psychiatry, 183(1), 12-14.

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.