Å være 20 år i 2022 er helt fantastisk, og forferdelig

Dette innlegget er 2 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Skribent

Illustratør

Husker du da folk spurte deg om hva du ville bli da du ble stor? Og du bare: «jeg vil bli en astronaut, lege, eller kanskje en kjendis» i samme utpust. De nikket, du smilte og verden gikk videre. Om det bare fortsatt hadde vært så enkelt.

Tenk på alle timene du har tilbrakt ved en pult. Gråtende over de mislykkede mattestykkene. Mamma sitt gjennomborende blikk i det hun for endte gang spør deg hva 73-53 er. “JEG BRYR MEG IKKE; JEG VIL BARE SE PÅ YOUTUBE!”, hulker du med selvmedlidenheten trengende ut av tårekanalene. Du angrer bittert på at du spurte akkurat mamma om hjelp, og revurderer hele astronautkarrieren.

Likevel kommer du til slutt frem til svaret, og vipps lyses veien mot en forskerstilling på Oxford opp. I England er det du som kommer til å lære bort matte til de naive unge sjelene på 20 år, “no worries, the answer is 20!” Du mester livet!

Du er innforstått med at livet ditt kommer til å leke når du er 20 år. Du kom deg jo faktisk gjennom videregående. Som tjueåring vil du være kompetent, rasjonell, voksen og ta moralsk riktige beslutninger.

Plutselig innser du at klokken er 11 om morgenen. Du sitter i senga og spiser pasta med pesto og fiskekaker. Drømmene fra barndommen er glemt. Nå handler det om overlevelse. Det handler om å komme seg opp av senga, vaske tøy, lese pensum, skrive lister, få frisk luft, vedlikeholde gamle vennskap, etablere nye vennskap, handle mat, lage mat, spise mat, vaske opp etter mat, planlegge neste måltid, vaske leiligheten, skrubbe bort muggen fra krokene på badet, ringe familien, lese litt mer pensum og nyyte livet som en fri tjueåring.

På dette tidspunktet begynner du å føle deg litt utilpass. Eller, jeg kan ikke snakke for deg egentlig… Jeg begynner å føle meg litt utilpass. Det var ikke helt sånn jeg så for med livet som tjueåring. Det er faktisk skikkelig dritt, og samtidig helt fantastisk. Hvordan er det mulig?

Den ene dagen har du besteget Mount Everest og verden ligger for dine føtter. Den neste ligger du på gulvet og hører på nostalgiske popsanger fra 2012, mens du vurderer å flytte til en øy i Stillehavet og bare slappe av resten av livet (skulle tatt exphil på Bahli).

Det jeg forsøker å komme frem til, er at det gjør vondt å vokse opp. Det er voksesmerter. Ingenting ved fremtiden er sikkert. Forventningene du en gang hadde blir kanskje aldri noe av. Det er så mye ansvar, og tiden går så fort. Bestemor pleide å si at livet aldri blir helt slik man forventer. Jeg nikket til det hun sa, men tenkte selvfølgelig at dette ikke gjaldt meg selv.

For å sitere en mengde artikler i diverse aviser, så er det et enormt press på unge i dag. Vi kjenner på det, og det er ikke bare å skjerpe seg. Vi skal prestere faglig, håndtere alt, oppleve alt og burde egentlig bare ha det strålende hele tiden. Alt livet har å by på er tilgjengelig for oss. Vi har alt innen rekkevidde, som så mange generasjoner før oss ikke har hatt.

Likevel har det aldri vært det vært så mye psykiske helseplager blant unge. Vi har tilgang på alt, og derfor er forventningene skyhøye. Hvordan skal vi leve opp til disse forventningene? Fordi vi har da også hverdagslige problemer som alle andre, som er nødvendige for å lære. Vi har kjærlighetssorg og eksamensstress. Vi har en dårlig dag. Og det må da også være greit. La oss akseptere at man til tider har det kjipt og vanskelig, uten at dette trenger å lede til store skuffelser.

Så denne kvartlivskrisen, folkens. Det er nesten som å være i puberteten igjen. En tidvis grufull hormonelt preget periode som man akkurat har lagt bak seg. Det er vanskelig å finne en balanse med alt presset fra samfunnet og ikke minst en selv. Det er skummelt å ikke vite hva fremtiden vil bringe.

Likevel ligger det en enorm frihet i det uforutsigbare, og denne må vi gripe. Tenk så kjedelig det hadde vært om alt var perfekt og planlagt, egentlig. Det er en klisje, men enten så går det bra – eller så går det over. Livet er sursøtt, som Leonard Cohen synger i sin famøse Anthem: “There is a crack, a crack in everything, that´s how the light gets in”. Kanskje finner man ikke veien helt frem i livet. Kanskje man bare får vente å se. Kanskje det er det, som er livet.

Dette innlegget er 2 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.