Menneskets evne til å finne intensjoner bak andres handlinger er uovertruffen god. I romantrilogien Innsirkling kan vi erfare hvordan unøyaktige tolkninger av den sosiale virkeligheten umerkelig glir over i hverdagens vrangforestillinger.
Kunst og litteratur kan belyse livet på en helt annen måte enn det vitenskapen evner. I spalten Kunsten og psykologien vil vi undersøke hvordan kunsten kan hjelpe oss med å forstå livets vansker og gleder.
Den realistiske litteraturen har av Steven Pinker fått deler av æren for at vi i dag lever i den fredeligste tiden i klodens historie. Litteraturen fungerer som en empatisk teknologi, idet den tillater oss å se verden fra andre menneskers perspektiv. Carl Frode Tillers romantrilogi Innsirkling er en kronøvelse i perspektivtaking; en avisannonse forteller at David har mistet hukommelsen, og trenger hjelp fra kjente til å fortelle ham hvem han er. Gjennom åtte brev blir et liv sirklet inn, fra forskjellige perspektiv, og forskjellige tider i Davids oppvekst.
Dette, i seg selv interessante utgangspunktet, blir rammen for en brutalt ærlig utforsking av jeg-perspektivet som sådan. Mellom brevene får vi servert små utdrag fra brevforfatternes egne liv, sett gjennom karakterenes egne øyne. Vi møter helt vanlige mennesker i helt vanlige situasjoner: Marius i et middagsselskap, Paula med besøk av sønnen på gamlehjem, Susanne på kafé med søsteren. Vanlige liv, skildret med uvanlig intensitet.
Intensjonsjegerne
«Vi er alltid på leiting etter uventa og interessante forklaringar på ting. Om forklaringa er sann eller ikkje, skit vi i, så lenge ho er god.»
Slik oppsummerer David sitt syn på menneskesinnet i trilogiens avsluttende kapittel. Sitatet kunne like godt vært hentet fra en lærebok i kognitiv psykologi, og er dekkende for hva vi får være vitner til fra innsiden av Innsirkling-karakterenes hoder. Situasjonene de befinner seg i er ofte tvetydige, og gjennom jeg-personens indre monolog får vi fortløpende tolket og forklart hva som egentlig foregår bak kulissene, hva intensjonen bak den og den replikken egentlig var, og hvorfor den ble ytret på akkurat den måten. Den sosiale fortolkningen går ustanselig, og Tillers roman går slik lengre enn de fleste. Han skildrer ikke kun de tvetydige situasjonene som de utspiller seg for jeg-personen, men tar frem skalpellen og dissekerer det sosiale spillet med en kirurgs presisjon. Ikke en fortrukket mine går utolket forbi, og nesten uten unntak viser stemningen seg å være giftig.
En god historie over sannheten
Innsiktene som skjenkes Tillers romanfigurer hadde ikke kommet om ikke menneskets evne til å trekke kausale slutninger rundt andres atferd var så god. Så gode intensjonsjegere er vi, faktisk, at vi ser dem hele tiden, uten evne til å holde opp. Om vi blir vist en film av noen geometriske figurer som beveger seg hit og dit, beskriver vi den som en sammenhengende historie hvor figurene blir tildelt motiver og emosjoner. For å bruke begreper fra kognitiv psykologi, er den meningsgivende narrativen rundt våre omgivelser konstruert av det automatiske og ubevisste system 1, et konstant arbeidende sett funksjoner som hjelper oss å vurdere omgivelsene og fatte raske beslutninger i hverdagen. System 1 er ekspert på å finne årsaker og virkninger. Når disse vurderingene blir servert vårt bevisste system 2, blir ikke troverdigheten deres avgjort på bakgrunn av mengden og kvaliteten på informasjonen de er basert på, men av hvor sammenhengende historien den forteller er. System 2 bryr seg ikke om i hvor sann forklaringen er, så lenge den er god.
Historiene karakterene i Innsirkling konstruerer er gode. Det er helt tydelig at søsteren til Susanne bestilte salat istedenfor burger for å illustrere hvor mye bedre enn søsteren sin hun er. Så klart er det for å kritisere Davids enkle bakgrunn at svigerfaren sitter der og leker gourmet. Vi som lesere kan ikke annet enn å henge med på karakterenes indre monolog, og la den lede oss under situasjonens hud.
Hverdagspsykosen
Som sosiale kirurger er vi imidlertid mer ivrige enn vi er presise. Når historiene henger så godt sammen som de gjør, merker hverken vi som lesere eller romanfigurene selv når den indre virkeligheten begynner å avvike fra den ytre. Vi dykker umerkelig ned i hverdagspsykosen, i de små vrangforestillingene vi serverer oss selv om intensjonene til menneskene omkring oss.
Alle som har vært forelsket eller gått hjem fra byen i mørket har opplevd hva Jim van Os kaller hyper meaning. Den indre fortolkeren arbeider over evne, og alle små tegn blir ladet med personlig mening. Hyper meaning er hva van Os ser på som et kjernetrekk ved paranoide vrangforestillinger hos individer med psykoselidelser. Evnen som til vanlig tillater oss å forholde oss til andre mennesker, skaper et gap mellom vår egen og andres sosiale virkelighet. Dette gapet blir i Innsirkling synlig når karakterene brenner inne med sine tolkninger av situasjonene de befinner seg i; resultatet blir en monolog som frontkolliderer med dem den omhandler. Fortolkeren må bremses ned, og system 2 må foreta en realitetssjekk.
Normalitet og abnormalitet
For å gjenta et mantra fra psykologipensumet; de samme prosessene som til vanlig tillater oss å fungere normalt, kan noen ganger føre oss på viddene. Det er en glidende overgang fra sunn, effektiv lesning av de sosiale omgivelsene til sykelig, hyperaktiv tilegning av feilaktige intensjoner til alle og enhver.
Å utforske dette grenselandet er både opprivende og sunt, så lenge det gjøres gjennom litteraturen heller enn ens egen omgang med verden.