Jo flere er ikke bedre

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

studie-partnerschaft

I parforholdet har vi også behov for at partneren vår fungerer som en trygg havn, spesielt når livet er vanskelig, skriver Solveig Kongsengen. Bør det egentlig være plass til flere enn to i et forhold?

Av Solveig Kongsengen

Student på profesjonsstudiet i psykologi ved Det Psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen 

Profil
Solveig Kongsengen

I sin artikkel «Jo flere vi er sammen», diskuterer Ivar Mølmen hvordan tradisjonelle forhold ofte preges av ulike implisitte regler og forventinger, for eksempel å ikke ligge med andre. Brudd på ‘reglene’ vil i følge Mølmen føre til konflikter og sjalusi, og det har han for så vidt rett i. Isen under ham blir dog tynnere når han fremstiller forventinger en har til partneren som sosialt konstruerte og som utelukkende et resultat av et egoistisk ønske om å kontrollere den andre. Siden mennesker er gode til å tilpasse seg nye omgivelser, foreslår han å utfordre det tradisjonelle parforholdet ved polyamori. Ved første øyekast, kan dette virke dette som et friskt pust. Men noe skurrer, er ting så enkelt?

Behovene i et parforhold

Mennesket er et grunnleggende sosialt vesen som er avhengig av å knytte emosjonelle bånd med betydningsfulle andre for å kunne ha det bra. Er vi ute av stand til å etablere og opprettholde nære relasjoner, kan vi oppleve oss selv som fremmedgjorte, ensomme og mislykkede, og vi kan i ytterste konsekvens bli syke. Dette har lenge vært det rådende synet innenfor psykologifaget.

For å forstå nære relasjoner mellom voksne, kan vi anvende tilknytningsperspektivet. I likhet med et barn som er motivert for å holde seg i nærheten av sin mor for beskyttelse og omsorg, er vi ifølge tilknytningsteori til enhver tid motivert for å opprettholde nærhet og emosjonell kontakt med partneren vår (Johnson, 2011). I parforholdet har vi også behov for at partneren vår fungerer som en trygg havn, spesielt når livet er vanskelig. Gjennom våre handlinger søker vi bekreftelse på ulike fundamentale spørsmål vi stiller partneren vår. Er du her for meg? Ser du meg? Kan jeg stole på deg? Liker du meg? (Johnson, 2011).

Vi har altså et sterkt behov for å oppleve anerkjennelse, trygghet og aksept fra vår bedre halvdel. Når vi opplever at partneren vår ikke er sensitiv overfor disse behovene, vil vi kunne føle at kvaliteten på relasjonen til partneren er truet. Når dette skjer, har vi tre valg: å trekke oss unna, å nærme oss, eller forbli passive. Regler, som Mølmen refererer til, kan ses på som aktive strategier for å beskytte relasjonen mot noe som kan true den. Eksempelvis at kjæresten ikke får oppholde seg i nærheten av en tidligere flamme, eller får dra på ferie uten deg. Slike regler kan gi grobunn for konflikter og på sikt virke destruktivt på forholdet. Poenget er imidlertid at regler kan forstås som noe mer enn bare regler, nemlig et uttrykk for frykt for å miste relasjonen man har til partneren. Men etablering av regler, og å reagere med sinne når de ikke følges, er for mange lettere enn å vise sårbarhet.

Alle gode ting er ikke tre

Når to individer inngår i et parforhold innebærer dette blant annet at man deler ting man ikke deler med andre, som følelser, tanker, sengen sin og, ikke minst, sex. For de fleste vil derfor relasjonen oppleves for unik til at andre får lov til å ta del i den. Dersom en tredjepart trekkes inn, mister man nettopp denne unike eksklusiviteten som tidligere var definerende for relasjonen. Hensikten er ikke å fordømme dem som frivillig velger å gjøre dette. Studier viser eksempelvis at en stor andel swingers-par rapporterer høy trivsel i forholdet (Bergstrand og Williams, 2012). Men å gjøre dette kan være risikosport for mange, fordi man inviterer en mulig trussel inn i noe som allerede er sårbart. Å hevde at idealet om å kun være to i et forhold er skapt av sosiale normer slik Mølmen gjør, vil derfor oppleves som en mangelfull forklaring for mange.

Den positive sjalusien

Hvorfor aksepterer vi ikke at partneren er fysisk eller følelsesmessig intim med andre? Skyldes det ‘reglene’ som gir oss rett til å ha partneren for oss selv, eller kan det spores tilbake til mer grunnleggende emosjoner? Ifølge den ledende evolusjonspsykologen David Buss er sjalusi, på lik linje med empati, en emosjon vi har utviklet fordi den har tjent en adaptiv funksjon og fremmet overlevelse (Buss, 2000). Sjalusi gjør oss motiverte til å opptre fiendtlig overfor potensielle konkurrenter. Funksjonen er åpenbart å sørge for at ingen stjeler partneren vår. Altså er det å føle seg sjalu både normalt og uunngåelig, og det betyr at vi bryr oss. Men sjalusi kan også være smertefullt og assosieres ofte med dysfunksjonelle, overdrevne uttrykk som sinne og kontrollbehov. I et åpent forhold vil man kunne bli desto mer sårbar for denne følelsen.

For øvrig kan du gjøre som du vil

I 2017 har både menn og kvinner lov til å være så seksuelt frigjorte som de bare ønsker. Dersom man ønsker å praktisere polygami eller polyamori, bør det jo være greit? Vi har ikke vondt av å bli mer tolerante ovenfor mennesker som velger å leve livet på måter som ikke alltid samsvarer med normen. Å se partneren ha sex med en annen kan dessuten være en pirrende tanke. Men for de fleste av oss blir det kun med tanken. Og det er også greit. I en verden preget av usikkerhet og stadige forandringer, har vi behov for at noe er sikkert og stabilt, og da spesielt våre nærmeste relasjoner. Dermed er ikke normer for et parforhold kun en samfunnsmessig konstruksjon som har gått ut på dato, men også et resultat av naturlige behov.

Kjærlighet er som Mølmen sier, ikke en begrenset ressurs, men en viss type kjærlighet gis nok best til kun én person av gangen, og velger vi flere, står vi i fare for å miste viktige sider ved denne type kjærlighet.


Referanser:

Bergstrand, C., & Williams, M. J. B. (2000). «Today’s Alternative Marriage Styles: The Case of Swingers». Electronic Journal of Human Sexuality, Volume 3 .

Buss, D. M. (2000). The dangerous passion [Google versjon]. Hentet ifra https://scholar.google.no/

Johnson, S. (2011). Hold me tight: your guide to the most successful approach to building loving relationships. UK: Hachette UK .

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.