Kunnskap om tortur i profesjonsutdanningen – ingenting er ikke nok

Se for deg at du jobber på en poliklinikk, en pasient forteller at hen har vært utsatt for tortur. Hadde du visst hvordan du skulle møte, romme og behandle dette? 

Profesjonsstudiet ved Universitetet i Bergen tilbyr ikke undervisning om utredning og behandling av torturutsatte, fordi ordet tortur ikke står eksplisitt nevnt i forskriften som regulerer utdanningen vår. Er ingen undervisning om temaet tilstrekkelig, når vi vet at dette er en gruppe med komplekse hjelpebehov som ofte ikke blir avdekket ⁽¹⁾Lønning, M. N., Houge, A. B., Laupstad, I., & Aasnes, A. E. (2021). “A random system”: The organisation and practice of torture rehabilitation services in Norway. https://doi.org/10.7146/torture.v30i3.119875? 

Hvorfor skal vi bry oss om torturoverlevere?

I et debattinnlegg fra 2013 beskriver Nora Sveaas, psykolog som blant annet har sittet i FN sin Torturkomite, at «Tortur bryter ned sammenheng og verdighet, og de fleste vil leve med sine torturerfaringer resten av livet i form av mareritt, utrygghet, angst, mistillit og redusert tro på egne muligheter og evner. Mange vil slite med fysiske skader, som i tillegg til å være smertefulle og medføre redusert førlighet innebærer en stadig påminning om grusomme hendelser» ⁽²⁾Sveaas, N. (2013, juni 26). Norge må ha en nasjonal plan. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/xP3R8/norge-maa-ha-en-nasjonal-plan. Mennesker som har vært utsatt for tortur kan ha komplekse og heterogene plager, som vil kunne variere gjennom livsløpet. Det er estimert at 15-20% av flyktninger som ankommer landet har vært utsatt for tortur ⁽³⁾Lie, B. (2001). Kunnskap om følger av tortur. Tidsskrift for Den norske legeforening, 121:3366(29).; ⁽⁴⁾Lønning, M. N., Aasnes, A. E., & Laupstad, I. (2020). Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge (s. 83). Røde Kors Norge.. Vi leser om bruk av tortur i krigen som pågår i Europa. Dermed er sjansen stor for at dette er noe vi vil møte på i vår fremtidige arbeidshverdag. 

Norge har også sluttet seg til FN sin konvensjon mot Tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ⁽⁵⁾United Nations (Red.). (2022). Istanbul protocol: Manual on the effective investigation and documentation of torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment (Rev. 2). United Nations.. I tillegg til et totalforbud mot tortur, innebærer dette blant annet at stater forplikter seg til å sikre at overlevere får «en så fullstendig rehabilitering som mulig» ⁽⁶⁾Lønning, M. N., Aasnes, A. E., & Laupstad, I. (2020). Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge (s. 83). Røde Kors Norge..

Torturert og glemt?

I 2020 ble Røde Kors sin rapport Torturert og glemt? lansert ⁽⁷⁾Lønning, M. N., Aasnes, A. E., & Laupstad, I. (2020). Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge (s. 83). Røde Kors Norge.. Ironisk nok førte tidspunktet for utgivelsen, første nedstenging under pandemien, til at kanskje også dette forsøket på å sette torturutsattes behov og rettigheter på dagsordenen ikke hadde den ønskede effekten.

PUG deltok nylig på en konferanse i regi av RVTS Vest og Høgskolen på Vestlandet, som omhandlet torturutsattes møte med norsk helsevern. Der kunne en overlever fortelle at hen hadde informert norske myndigheter om at hen var utsatt for tortur ved ankomst. Ingenting skjedde. De oppsøkte psykolog, og fikk beskjed om at de ikke ville bli tilbudt behandling, fordi man ikke hadde kompetanse på feltet. 

Disse skildringene stemmer overens med Røde Kors sine funn. Selv om torturoverlevere er en særlig sårbar gruppe som ofte har sammensatte somatiske og psykiske plager, er behandlingstilbudet de får fragmentert og personavhengig ⁽⁸⁾Lønning, M. N., Houge, A. B., Laupstad, I., & Aasnes, A. E. (2021). “A random system”: The organisation and practice of torture rehabilitation services in Norway. https://doi.org/10.7146/torture.v30i3.119875. Tilbudet er avhengig av lokale ildsjeler med kompetanse, fremfor å være styrt av institusjonaliserte kompetansesentre og nasjonale handlingsplaner. 

Vi har med andre ord ingen spesialiserte rehabiliteringsenheter i Norge for torturoverlevere, og oppgaven faller dermed blant annet på allmennpsykiatrien. Her rapporteres det om manglende kompetanse både til å avdekke og behandle overlevere ⁽⁹⁾Lønning, M. N., Houge, A. B., Laupstad, I., & Aasnes, A. E. (2021). “A random system”: The organisation and practice of torture rehabilitation services in Norway. https://doi.org/10.7146/torture.v30i3.119875. 

Det er urovekkende, med tanke på at overlevere i Danmark, hvor et spesialisert tilbud eksisterer, i snitt venter 17 år før de søker behandling ⁽¹⁰⁾Lønning, M. N., Aasnes, A. E., & Laupstad, I. (2020). Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge (s. 83). Røde Kors Norge.. Det som gikk igjen på konferansen var «vi trenger å bli spurt, og vi trenger at helsepersonell tåler å høre svarene våre», «vi trenger tid og tillit for å tørre å fortelle». 

Hvordan kan vi som fremtidig helsepersonell tilby dette, når utdanningen vår ikke har noe eksplisitt fokus på det? Skal man være avhengig av en leder i arbeidslivet som mener at temaet er viktig eller et sterkt personlig engasjement? Hvis verken staten eller utdanningsinstitusjonene tar ansvar for en slik opplæring, vil tilbudet fortsette å være fragmentert. 

Situasjonen i dag strider imot Røde Kors sin konklusjon, som tilsier at arbeid med identifisering og dokumentasjon «må være systematisk ivaretatt og institusjonalisert. Dette fordrer opplæring, ansvarsfordeling, koordinering og nødvendige ressurser til aktuelle yrkesgrupper i henhold til Istanbul-protokollen» ⁽¹¹⁾Lønning, M. N., Aasnes, A. E., & Laupstad, I. (2020). Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge (s. 83). Røde Kors Norge..

Istanbulprotokollen er for øvrig en internasjonal manual for dokumentasjon av torturskader, som Norge har ratifisert. Her finnes en omfattende implementeringsplan, som blant annet pålegger stater ansvar for å sikre tilstrekkelig opplæring blant helsepersonell som psykologer og leger slik at de kan bidra til identifisering og behandling. I dette arbeidet er vi som helsepersonell også pålagt å følge protokollens bestemmelser (United Nations (Red.). (2022). Istanbul protocol: Manual on the effective investigation and documentation of torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment (Rev. 2). United Nations.). Det er dermed urovekkende at dette ikke nevnes med et ord i løpet av seks år på Det Psykologisk Fakultet, med mindre man som student engasjerer seg og forsøker å spørre. 

Fakultetets begrunnelse

Faglig leder for psykologutdanningen, Rune Aune Mentzoni, uttalte seg på mail om fakultetets nåværende studietilbud og fremtidige planer. “Det er nok riktig at vi på psykologutdanningen ikke har emner, verken obligatoriske eller valgfrie, som direkte omhandler tortur. Det vi er forpliktet til å inkludere i utdanningen styres av nasjonale retningslinjer for psykologutdanning (RETHOS), og her er ikke tortur nevnt. Vi har likevel noe beslektet tematikk inkludert, for eksempel kartlegging og behandling av traumerelaterte vansker, men altså ikke direkte om tortur.”

Byråkratiets murvegg 

Å sette seg inn i dette feltet i Norge føles litt som å stange hodet mot en vegg. Det finnes utrolig mange dyktige og kompetente fagfolk, som gjør en fantastisk jobb for å sette tortur på dagsordenen. Det fortsetter de iherdig med fordi det ikke finnes interesse- eller pasientorganisasjoner for torturutsatte i Norge ⁽¹²⁾Lønning, M. N., Aasnes, A. E., & Laupstad, I. (2020). Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge (s. 83). Røde Kors Norge.. 

Til tross for at de nevnte problemstillingene var adressert allerede i 2001 ⁽¹³⁾Lie, B. (2001). Kunnskap om følger av tortur. Tidsskrift for Den norske legeforening, 121:3366(29)., har det skjedd tilsynelatende lite. Det er frustrerende å få til svar fra fakultetet at dette ikke prioriteres, fordi ordet tortur ikke står eksplisitt nevnt i en lov fylt med generelle læringsmål som «har inngående kunnskap om lettere, moderate og alvorlige psykiske lidelser, inkludert samsykelighet, traumereaksjoner, suicidalitet, rus og avhengighet» ⁽¹⁴⁾Forskrift om nasjonal retningslinje for psykologutdanning—Kapittel 5, . Læringsutbytte for kompetanseområdet psykologisk utredning og behandling – § 13 – Lovdata. (u.å.). Hentet 12. oktober 2022, fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-01-03-16/KAPITTEL_5#KAPITTEL_5. 

Nesten alle læringsmålene i denne loven kan gjøres relevante for opplæring i identifisering og behandling av torturutsatte. Innlemming at dette som et tema er dermed basert på administrativ og politisk vilje, fordi vi vet at behovet for kompetanse finnes. Hvis ikke er jeg redd vi får de samme nedslående funnene, med titler som «Torturert og glemt?» i all overskuelig fremtid. Vi i PUG mener imidlertid at ingenting ikke er nok. Vi trenger kunnskap for å møte disse pasientene på en god måte i fremtiden. 

I mellomtiden kan jeg anbefale den norske boken Våre stemmer – torturovelevere – vi som skulle tie av Morten Borgersen

Faglig leder for psykologutdanningen Rune Aune Mentzoni har ikke ønsket å gi ytterligere kommentar, og har ikke besvart tilbud om tilsvar.