Vi må snakke om kjønn

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Trenger vi en bedre kjønnsbalanse? Foto: Fredrik Lian
Mennene er i stort mindretall ved UiB. Foto: Fredrik Lian

Hvorfor er ikke flere enn 2 av 10 psykologistudenter i Bergen menn? Og er det egentlig så farlig? Debatten om Norges fremtidige psykologstand bør væpnes med skyts fra eget fagfelt.

Olav Tveit
Skribent

De siste årene har kun én av fire uteksaminerte psykologer vært menn. Ledelsen ved Psykologisk institutt ved UiO mener kjønnsskjevheten er uforsvarlig, og vil iverksette tiltak for å jevne ut balansen. I første omgang betyr dette en guttedag ved instituttet, men dersom andelen mannlige psykologstudenter ikke tar seg opp, er instituttet åpne for å vurdere tilleggspoeng og kjønnskvotering.

Slike tiltak blir fort offer ideologisk diskusjon, og det kan derfor være sunt med en offentlig debatt preget av faglige og empiriske argumenter. En slik debatt bør angripe grunnene til at kjønnsskjevhetene oppstår, hva konsekvensene av dem blir, og hvordan skape endring – tre spørsmål som trolig rommer langt flere svar.

Første spørsmål: Hva skyldes det at gutter i dag er i mindretall på psykologstudiet? Her er som regel svaret skjevfordelte muligheter; gutter er senere med å blomstre karaktermessig enn jenter, og jentene stikker derfor av med de gjeveste studieplassene. Selv om dette er en relativt ukontroversiell statistisk sannhet, er det noen forhold som ikke ser ut til å passe med at karaktertaket alene holder gutter unna psykologien. For det første har gutter høyere sannsynlighet for å avslå tilbudet om studieplass enn jenter, og andelen gutter hadde vært nærmere 30-40% på psykologstudiet i Oslo om alle guttene hadde godtatt studietilbudet.1 For det andre har kjønnene vært relativt like skjevfordelt i Oslo og Bergen de siste årene, til tross for ulike opptaksgrunnlag på de to universitetene. Mye kan sies om årsstudiet i psykologi, men opptakskravet var i det minste innen rekkevidde for selv en sent blomstrende gutt.

Peker dette på at også den mer psykologiske forklaringen at variasjoner i kjønnenes faglige preferanser må inkluderes i ligningen? Stereotypier har ofte rot i virkeligheten. Forskningen finner kjønnsforskjeller i hvilke karriereretninger unge mennesker ønsker å gå, uavhengig av fagene de mestrer; gutter oppgir oftere tekniske retninger, jenter oftere sosiale retninger.2 Trenden ses også hos voksne, der for eksempel kvinner i større grad enn menn ønsker å arbeide med psykisk helse.3 Det er liten vits i å bryte ned åpne dører med argumenter for at sosiale og biologiske forhold gjør jente- og guttehjerner noe forskjellige, men delforklaringen overses ofte i den offentlige debatten. Kanskje er det som det nylig ble hevdet i Morgenbladet på tide med en ny Hjernevask, 4 om ikke annet som en påminnelse om at psykologiske kjønnsforskjeller er reelle og komplekse.

Så, over til andre spørsmål: Hva blir konsekvensene av at overvekten av Norges psykologstudenter er kvinner? I Katarsis har vi tidligere kunnet lese om en mannlig students savn etter flere av sitt slag på fakultetet (les saken her). Det mest tiltalende poenget handler imidlertid ikke om studentmiljø, men om at pasienter ikke vil få mulighet til å velge kjønnet på sin terapeut. Poenget er intuitivt viktig, hvis man går ut fra at like barn leker best, og like kjønn behandler best. Et raskt søk i litteraturen nyanserer imidlertid gyldigheten av denne heuristikken. Pasienter oppgir generelt sett ikke å foretrekke det ene eller andre kjønnet på en terapeut,5 og eksperimentell matching av terapeuten og pasientens kjønn gir så godt som ingen effekt på utfall av behandlingen eller kvalitet på terapeutrelasjonen.6, 7 Funnene spriker, men der man finner en effekt går de ironisk nok ofte i retning av at også menn ønsker- og tjener på å ha en kvinnelig terapeut.

Men, dette er trolig et felt med stor variasjon, og for eksempel kan yngre grupper se ut til å tjene på å ha en terapeut av samme kjønn.8 Et samfunn bør sikte på å dekke flest mulig behov, noe som bringer oss over til siste spørsmål: Hva kan gjøres for å jevne ut skjevheten? Om det faktisk er karakterkravene som holder guttene unna, fremstår kjønnspoeng som en potent løsning. Tiltaket har imidlertid blitt prøvd for å rette opp i en lignende trend på veterinærhøyskolen, hvor gutter fortsatt er underrepresentert med rundt 1/10. At kjønnspoengene ikke endret stort kan skyldes at de ble iverksatt for sent, men kan også peke på en begrenset effekt av tilleggspoeng generelt. Andre tiltak kan derfor fortjene å granskes ytterligere, og det blir for eksempel spennende å følge med på eventuelle konsekvenser av Psykologisk institutts nye guttedag.

Bildet er altså vanskelig å tyde, da hverken årsaker til-, konsekvenser av- eller løsninger på kjønnsskjevheten ligger klare. Jeg våger allikevel å håpe at guttedagen representerer et skritt i riktig retning, nemlig mot informasjon. Blir elever på videregående skoler klar over at psykologi er et teknisk og teoretisk nerdete fag som går langt forbi å være seks år med følelsessnakk, kan det hende at både gutte- og jentehjerner fatter interessen. Og en god student er en interessert student, uavhengig av lengden på vedkomnes skjegg og lokker.

 

 

Referanser:

1 – Utredning om tilrettelegning ved UiO, http://www.sv.uio.no/psi/for-ansatte/aktuelt/Vedlegg/Vsak_8_Vedlegg1_Rapport_kjonnsbalanse.pdf

2 – Lubinski, D., & Benbow, C. P. (1992). Gender differences in abilities and preferences among the gifted: Implications for the math-science pipeline. Current Directions in Psychological Science, 61-66.

3 – Gati, I., & Perez, M. (2014). Gender differences in career preferences from 1990 to 2010: Gaps reduced but not eliminated. Journal of Counseling Psychology, 61, 63-80.

4 – Morgenbladet, 19.02.2015 – http://morgenbladet.no/ideer/2015/trenger_vi_en_ny_hjernevask#.VOszqfmG-T8

5 – Atkinson, D. R., & Schein, S. (1986). Similarity in counseling. The Counseling Psychologist, 14, 319-354.

6 – Bowman, D., Scogin, F., Floyd, M., & McKendree-Smith, N. (2001). Psychotherapy length of stay and outcome: A meta-analysis of the effect of therapist sex. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 38, 142.

7 – Bhati, K. S. (2014). Effect of client-therapist gender match on the therapeutic relationship: An exploratory analysis. Psychological Reports, 115, 565-583.

8 – Wintersteen, M. B., Mensinger, J. L., & Diamond, G. S. (2005). Do gender and racial differences between patient and therapist affect therapeutic alliance and treatment retention in adolescents? Professional Psychology: Research and Practice, 36(4), 400.

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.