En ung manns søken etter ro i uroens tid. DEL 1.

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: andrann, Flikcr. Endringer gjort.
Foto: andrann, Flikcr. Endringer gjort.

Hva skjer når en skeptiker prøver mindfulness for første gang?

I denne artikkelserien vil jeg konfrontere noen av mine egne fordommer rundt fenomenet, oppsøke fagpersoner som har peiling på mindfulness, og se om det er noe som kan berike mitt liv.

Daniel Gunstveit
Skribent

Da jeg begynte på universitetet, sluttet jeg å huske navn. Det var alle disse ansiktene og kroppene, og alle disse bokstavene som hørte til. De blandet seg og forsvant. En slags navnedysleksi, tenkte jeg, og fortsatte å glemme. Det er som om jeg kobler helt ut når jeg hilser på noen. Går på autopilot og konsentrerer meg om å uttale mitt eget navn. Det handler om påkobling, og avkobling. Omtrent samtidig begynte alt å bevege seg i en voldsom fart. Som om jeg var på vei gjennom verdensrommet i flere tusen kilometer i timen. Som Finn Skårderud formulerer det: Man har for lite tid. Man har for mye å gjøre før i morgen og for øvrig er man dødelig.

Jakten etter pauserom
Ekstrem tilgjengelighet fører ofte til distraksjon. Men hva leder dette til? Hos meg er det rastløshet – uro – det er mindre fokusert tenkning, mindre fokusert lesing, skriving. Det er mindre tilstedeværelse i en samtale, en forelesning, en bok, en film. Tanken på hva man bør gjøre, hva man skulle gjort, eller planlegger å gjøre.

Det blir stadig færre pauserom. Noen ganger vurderer jeg å begynne å røyke. Selvskadingen gjør det akseptabelt å stoppe opp, sette seg på en benk og bare stirre ut i lufta. Man ligner mer på Knausgård. Kanskje skriver man bedre hvis man røyker. Man får ta hyppigere pauser fra arbeidet også. Stakkars røyker, tenker man, ta deg ti minutter du! Det er vel medfølelse. De skal tross alt dø før oss. Men jeg begynner ikke å røyke. Jeg er for redd. Det er ikke godt nok. Men røykernes små pauser i hverdagen, de vil jeg ha, uten deres abstinenser og rastløse lengting etter neste sigarett. Hvor finner vi ro i uroens tid?

Saken fortsetter under annonsen

Det føles som et paradoks: På den ene siden ønsker jeg tid til stille refleksjon, litt ro i hverdagen, på den andre siden ønsker jeg å være påkoblet verden. Men kanskje er det ingen motsetning. Kanskje er det bedre å lukke døren og la verden slippe inn gjennom nøkkelhullet.

Mindfulness?
Assosiasjonene går til noe vi har blitt presentert for flere ganger i løpet av psykologstudiet, i små drypp, nemlig mindfulness. Er det så enkelt? Må jeg bare være mer ”mindful” i hverdagen? Jeg har egentlig aldri helt fått grep om hva dette går ut på. Mindfulness? Bestselgerbøker og glinsende mennesker som forteller deg at livet, det er her og nå? Jeg er skeptisk, på den måten popularitet gjør en skeptisk overfor noe, men jeg bestemmer meg for å gi det en sjanse. Jeg låner en bok, laster ned en app.

Jeg er klar for å bli et helt og fokusert menneske igjen.

Første forsøk
Jeg begynner rolig. Et av programmene i appen går ut på å meditere ti minutter hver dag. Når jeg først har overkommet ironien ved å praktisere mindfulness ved hjelp av smarttelefonen (selve distraksjonens symbol), setter jeg meg til rette i stolen på kontoret og starter programmet. Jeg får beskjed om å fokusere på pusten, og om å lukke øynene. Et begrep som fort gjør seg gjeldende er ”Check in with the body” – hvordan føles det å være akkurat her, akkurat nå? Jeg kjenner etter. Det føles helt greit. Så vandrer tankene. Til terapitimen jeg skal ha senere på dagen. Til middag. Til denne artikkelen. Så kommer jeg på hva jeg driver med, og fokuserer på pusten i kroppen igjen. Denne rytmen følger jeg gjennom en kroppsskanning, mens jeg teller antall pust, og fokuserer på lyder rundt meg. Mot slutten får jeg beskjed om å ikke fokusere på noe spesielt. Om jeg vil tenke, får jeg tenke. Men tankene kommer ikke. Det er som om alt bare glir forbi, ingenting fester seg. En av de jeg deler kontor med kommer inn, og jeg blir plutselig veldig selvbevisst. Jeg later som jeg sover. Så er programmet over, og jeg åpner øynene og strekker på kroppen.

Etterpå føler jeg meg avslappet, våken; omtrent som om jeg skulle sovet. Dette kan ikke være så ille, eller? Det går litt tid, så er jeg tilbake i samme sporet. Jeg sitter i en forelesning og skriver denne artikkelen. Etterpå går jeg hjem, og prøver en ny ti-minutter. Samme effekt, bare litt mer ufokusert. Det er en ro der, men varer den? Det er for tidlig å avsi en dom. Dessuten vet ikke helt hva som skjer, eller om jeg gjør det riktig. Jeg vet jo ikke hva som er ment å skje. Og hva er egentlig mindfulness, lurer kanskje leseren på? Jeg bestemmer meg for å oppsøke noen som har bred kunnskap om fenomenet.

Hvordan det går, kan du lese om i neste avsnitt av ”En ung manns søken etter ro i uroens tid”.


Referanser:

Egeland, R. T. (2010). Mindfulness i hverdagen. Pantagruel forlag.

Headspace. iPhone-applikasjon.

Kabat-Zinn, J. Mindfulness (2015) 6: 1481. doi:10.1007/s12671-015-0456-x

Skårderud, F. (2014). Uro. Aschehoug forlag.

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Annonse