Underprioriterte studenter må lide for forskningen

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Skjermbilde 2015-09-20 kl. 21.08.49
Foto: Fredrik Lian

Har du først fått inntrykk av at alt er galt på Det psykologiske fakultet, er det lett å lukke øynene for endringsvilje. Spørsmålet er presserende: Er det studentene som har slått seg vrange med at ingenting fungerer?

Marius Prytz
Skribent

Katarsis har fått innsyn i orienteringen dekan Jarle Eid avla i Universitetsstyret, UiBs øverste maktorgan som ledes av rektor, 27. august. Her var det tilsynelatende lystige ordlag og en lang skryteliste om alt man har gjort og alt man skal gjøre.

Fra et forskningsperspektiv er dette riktige termer å benytte. Fakultetet er tilknyttet Senter for fremragende forskning, driver forskning samfunnet trenger og utdanner ca. 120 stipendiater. Det satses hardt og bredt – på forskning.

Lovordene passer riktignok ikke – like godt – i stemningen som murrer blant studentene, som ikke nødvendigvis opplever at den ensidige prioriteringen av forskningen gjør studiesituasjonen bedre. Svaret ligger kanskje i at studentene – som i løpet av de ett til seks årene man tilbringer ved fakultetet – vil være mer opptatt av utdanningskvalitet og læringsmiljø. Dyktige forelesere. Nok lesesalsplasser. God luftkvalitet.

I dekanens orientering til Universitetsstyret omtales studiekvalitetsprosjektet, hvor det ramses opp omstrukturering av studieprogrammer. Hva dette vil si for studentenes læringsmiljø, er enda ukjent.

Saken fortsetter under annonsen

Skepsisen til at situasjonen blir bedre på et kortsiktig tidsperspektiv, er berettiget, for bakteppet er dystert: Forelesninger som skulle vært avlyst i forveien, avlyses på dagen. Obligatoriske forelesninger merkes ikke som nettopp dette. Psykologisk studentutvalg som skryter av god dialog med ledelsen – men at ingenting blir gjort. Og det seneste eksemplet: årsstudiumsstudentene som gikk fra B til stryk.

Kall det et mønster, som da er kjennetegnet ved at hendelser gjentar seg under visse betingelser. Pål Halle Johnsen, som startet debatten med sitt innlegg her i Katarsis, omtalte eksemplene som et systemproblem.

Det kan oppleves som forskningsfabrikken Det psykologiske fakultet har studentene på samlebånd, der vi gjennom antall studiepoeng er med å finansiere forskningen. Misforstå ikke, forskningen er hele fundamentet og premisset for utdanningen. Det er læringsbetingelsene som er problemet.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Annonse