Terapeuters uro

katarsis stangelandIllustratør: Kristin Huang

Har du noen gang vært i en pasientsamtale og kjent ubehaget spre seg i magen? Kjent en slags frykt gripe deg, der katastrofetankene ruller inn og sier at du er den verste terapeuten noensinne og at du burde blitt snekker. Hva gjør slike tanker og følelsesreaksjoner med oss som terapeuter?

Tormod Stangeland er psykologspesialist ved ungdomspsykiatrisk klinikk i Ahus, og leder et ambulant akutteam for barn og unge. Han har skrevet mye om arbeidet med suicidalvurderinger, og hvordan vi som terapeuter kan bli påvirket av egne tanker og følelser, og på denne måten ikke alltid tar de beste vurderingene for pasientene våre. Stangeland forteller til Katarsis at han har drevet med risikovurderinger av ungdommer i suicidal krise i tolv år, og kjenner fortsatt mye uro hver gang han gjør en vurdering.

«Jeg får fantasier om at vurderingen min slår feil»

”Jeg får fantasier om at vurderingen min slår feil og at ungdommen dør. Hvordan skal jeg kunne forklare meg overfor etterlatte? Jeg får ofte behov for å være handlekraftig og besluttsom, eller å redde dagen med å gi familien hjelpen de ber om. Jeg kan kjenne frustrasjon over at pårørende ikke er enige i hjelpetiltakene jeg har tro på, eller føle meg udugelig som ikke klarer å få kontakt med en tilbaketrukket ungdom. Jeg vil også gjerne bli oppfattet av ungdommen som en som tar dem på alvor.”

Det er mange tanker som surrer i bakhodet til en behandler. Jeg spør Stangeland hvordan han håndterer dem.

”Da jeg begynte med vurderinger, så jeg dette som forstyrrende faktorer jeg måtte ignorere. Så oppdaget jeg hvor viktig variasjon i min egen uro var for å forstå samspillet vårt. I dag er mine følelsesreaksjoner noe av det nyttigste jeg har for å gjøre gode vurderinger.”

Bevissthet rundt hvordan egne reaksjoner påvirker

Å ta vanskelige vurderinger og beslutninger er en del av mange psykologers hverdag. Skal man legge en suicidal pasient inn på sengepost (sikringstiltak), eller kan man bruke familien og nettverket rundt vedkommende? Er selvmordstanker en hyppig gjenganger hos denne pasienten? Mange spørsmål og tanker sjongleres. Statistikken indikerer at de fleste som tar kontakt med helsetjenestene ikke er de som tar sitt eget liv.

Allikevel er frykten tilstede for å være en behandler som har “uflaks i statistikken”. Mange følelser er tilstede i en slik vurdering. Hvordan kan man som terapeut bli bevisst på hvordan egne reaksjoner påvirker? Stangeland forteller at han på samme dag kan stå i to selvmordsrisikovurderinger med lignende problematikk. Argumentene for å velge visse hjelpetiltak kan være tilsvarende like i begge sakene, likevel kan han kjenne et sterkt behov for å sette inn sikringstiltak (eksempelvis innleggelse) i den ene saken, og kjenne seg helt avslappet og velge bort sikringstiltak i den andre.

«Mest sannsynlig skyldes det ulikheter i samspillet mellom familien og meg. Hvis jeg ikke er klar over dette, kan jeg ende med å legge inn den ene, men ikke den andre, og slite med å forklare hvorfor. Kanskje ungdommen uttrykker maktesløshet i håp om å bli trøstet, men måten å uttrykke maktesløsheten på får omgivelsene til å føle de må gripe inn og stanse. Ofte satser vi på måter som ikke gir trøst, men som kanskje gjør ungdommen mer maktesløs. I så fall har jeg nok ikke hjulpet ungdommen. Hvis jeg ureflektert handlet på mitt eget behov for å gripe inn med sikringstiltak. Vi bør derfor bruke tid på å studere følelsesreaksjonene våre og diskutere dem med kolleger.”

Skjønn, ikke skjema

En slik frykt vil også være gjeldende i møte med andre pasientgrupper, ikke kun overfor spørsmål om suicidalitet. Vi blir redde for å være mislykkede som terapeuter, eller at andre skal kritisere oss for ikke å få til det vi skal, forklarer Stangeland. Er det noe vi snakker for lite om, terapeuters egne reaksjoner og frykt? Kanskje i redsel for å vise svakhetstegn i et samfunn som prater om ”superterapeuter”?  

”Det er nok både óg. Psykoterapifeltet har studert terapeutenes følelsesreaksjoner i over hundre år, og har for eksempel en rik tradisjon for å bruke motoverføring som informasjonskilde i terapi. Så vi kan ikke si at vi ikke vet om dette. Men som fagfelt har vi lett for å glemme denne kunnskapen når det kommer til alvorlige, virkelige beslutninger. Da blir det beroligende å kunne lene oss på prosedyrer og skjemaer, så vi kan føle oss trygge på å handle faglig riktig. Men gode klinikere trenger skjønn, ikke skjemaer.”

 

Aktuell litteratur:

Stangeland, T. (2012) «Når sikreste behandling ikke er beste behandling» Tidsskrift for norsk psykologforening, s 138-144.

Stangeland, T. (2016) «I skyggen av selvmordsrisiko» Scandinavian Psychologist, nr 3 2016. www.psykologisk.no.