Sublimert: Mannen som hatet fugler

Illustratør

Sola stiger over Bergen by en kjølig marsmorgen. Den ellers regntunge byen er idyllisk. Nummer én i Norge på Tripadvisor. Fargene på de godt bevarte, tradisjonelle husene danser på netthinnen. Klokka er stilt til sommertid. Endelig er det lyst til kvelden! Jeg dagdrømmer om sesongens første buekorpsmarsj. Men brått blir drømmen brutt og virkeligheten siger inn.

Fuglekvitter. 

Saken fortsetter under annonsen

Jeg knerter igjen det åpne vinduet. Persiennene går i slå. Fy Fasan, nå er de her igjen. Jeg har aldri likt fugler. Hvordan kan folk synes noe så heslig være vakkert?

Surmulen setter jeg meg ved frokostbordet. Lettkokte havregryn med melk. Intet jordbærsyltetøy. Intet sukker. Ingen glede, heller. Fuglestøyet penetrerer både glava og doble vinduer. Skrikene danner ekko i hjernebarken. Blodet strømmer til hodet som følge av irritasjonen. Rødstrupen og med tomatfarget ansikt sitter jeg tomt og stirrer i veggen. Lydterroristene skal få smake sin egen medisin i kveld!

Skoleveien er trassig og kald, tross de vårglades overbevisning om at det nå er sommer. Masker. Masker for de triste som ikke eier stort mer i livet enn glede over fint vær. Tenk deg, folks personligheter basert på at det er fint vær. I Bergen, intet mindre. Jeg har aldri helt forstått meg på slike folk. Hva er vel forskjellen på en grå og blå dag? Jeg kan ikke forstå at selv slike Dompaper ofte er mer populære enn meg selv. Popularitet er noe drit uansett.

Lunsjen min var like molefonken som frokosten. Tørt frø-brød med svett ost. Mikroen sirkler seg sløvt gjennom minuttet sitt. Motoren hakker og hoster. Roteringen er løs. Mikroens endimensjonale sangstemme gir et halvhjerta forsøk på å overdøve støynivået i kantina. Kaklinga fra de populære kidsa er nesten like vanskelig å holde ut som det forbanna fuglestøyet.

Mikroens enestående prestasjon, å smelte brød og ost, er fullført. Jeg forsyner meg beskjedent av grillkrydderet og beveger meg Sidensvans tilbake til plassen min. Som vanlig sitter jeg alene i en stille krok av kantina og leser. Jeg har alltid vært svært Bokfink. Det er min stolthet å kunne konsumere selv de tyngste fagbøkene. De populære kidsa kunne bare drømme om å forstå det jeg kan fatte. Hadde det ikke vært for buekorpset, ville nok lesing være topp én hobby.

Siste time. Engelsk. Fru Lunde. Jeg kjenner det kribler i hendene etter trommestikkene. Og ikke på en god måte. Det bobler nesten over. Det føles ut som om jeg har vært rød i trynet i hele dag. Restriksjoner og selvregulering. Nulltoleranse og sosiale regimer. Det er ikke langt unna jungelloven i mine øyne. Fru Lunde hjelper ikke noe særlig heller. Hun svever høyere oppe i skyene enn de fleste trekkfugler. Det er nesten som om det eneste vi gjør i timene hennes er å trekke lange linjer. Bare én skoletime igjen, middag, så er det marsj.

Middagen blir nok det nest største lysglimtet i dagen min. Selv om taco ofte er sosial mat, smaker det vel like godt alene? Jeg tar meg selv i å egentlig ikke vite bedre. Jeg kan ikke huske å noensinne vært på en tacokveld. Skit samme. Jeg hadde nok bare fått hat for rekkefølgen min uansett. Det er hvert fall noe podkastene jeg hører på ofte diskuterer. Jeg pleier jo å forsyne meg tilfeldig. Lefse, kjøtt, Meis, tacosaus, ost og rømme. Det smaker da det samme uansett, når alt er i samme lefse. Folk er som regel ikke så glade i upopulære meninger.

Mot kvelden beveger jeg meg mot buekorpsets lokaler. Igjen, som i dag tidlig, er Bergen idyllisk. Sola henger over horisonten og sender varme hilsninger i det kjølige været. Igjen, som i dag tidlig, ødelegger fuglestøyet idyllen. Det borrer seg inn i hjernebarken og danner ekko. Påtrengende. Skrikende. Det koker nå.

Marsjen begynner. Fuglene drukner i buekorpsets hakkespettrytmiske orkester. De j***a populære dritfuglene skal få høre det i kveld!

 

Sublimert er en spalte som åpner for tekster som undersøker psykologiske tema i friere tekstlig form enn i tradisjonell sakprosa. Har du et ønske om å få publisert et dikt, en novelle eller en annen tekst som belyser et psykologisk fenomen utenfor sakprosa-sjangeren? Send den til redaktor@katarsisuib.no