Fra en tidlig alder lærer vi at alkohol, narkotika og nikotin kan forårsake alvorlige avhengighetstilstander. Det blir derimot sjeldent informert om at vi også kan bli avhengig av sex, mat, facebook, shopping, gaming og solarium —altså det meste! Såkalt Ikke-kjemisk avhengighet er et høyst reelt –og svært variert fenomen. I teksten under kan du lese tre fiksjonelle* vignetter om unge mennesker som har blitt fanget i klørne på ikke-kjemisk avhengighet.
Trine
Perfeksjon var nærmest blitt en religion for Trine. Hun trente 6 ganger i uken, og spiste alltid knekkebrød med avokado. På utsiden var Trine uhyggelig strømlinjeformet. Hun hadde de rette vennene og toppkarakter i alle fagene på jussen. På innsiden var Trine sliten. Kroppen hennes verket og hun hadde en konstant hodepine. Trine kunne ikke la være å presse seg selv hardere, til tross for kroppens mange forsøk på å roe henne ned. Flinkheten hadde blitt som et dop for henne — hun trengte et skudd hver dag. Etter 20 år med flinkhet var Trine rett og slett blitt avhengig.
Det høres kanskje rart ut å si at Trine ble avhengig av det perfekte, men hun utviste alle de klassiske symptomene. Hun begynte å lyve til venner og familie om hvor mye hun spiste, hvor ofte hun trente og hvor lenge hun satt på lesesalen. Hun fikk abstinenser på de dagene hun ikke nådde opp til egne standarder: På disse dagene ble hun irritabel, engstelig og dyrket en sterk selvforakt. Det eneste som hjalp henne var en dose av det psyken hennes savnet — en time ekstra på lesesalen eller intervalltrening opp Ulriken.
Kjæresten hennes ble til slutt lei av å sitte alene og se på gullrekka — det var vondt for han når Trine våknet opp i panikk midt på natten. Han tryglet henne om å ta en pause, kutte ned på et av fagene sine. Trine nektet. Hun var redd for å rakne fullstendig hvis hun stoppet opp og kjente etter. Det hadde hun ikke tid til…
Torgrim
Klokka var tre om natten. Torgrim satt oppreist i sengen med datamaskinen på fanget. Ansiktet hans var spøkelsesaktig i det skarpe lyset fra pc-skjermen. Rommet fyltes av en monoton stønning i det brystene til en 20 år gammel jente danset over skjermen. Torgrim ble intens i blikket. Høyrearmen beveget seg raskere og raskere, og så ikke i det hele tatt. En varm følelse spredde seg ut langs lysken og han falt andpusten tilbake i sengen.
Faen…!
Torgrim slo hodet tilbake i puten. Den varme følelsen var borte nå — erstattet med en overveldende følelse av skam og selvforakt.
Det var den samme regla hver kveld for Torgrim: Han la seg i sengen, slukket lyset og ventet på at søvnen skulle komme. Etter fem minutter begynte han å merke at kroppen var rastløs. Han kastet seg frem og tilbake, før han hentet frem laptopen og logget seg inn på Redtube, Pornhub og talløse lignende nettsider. Han maktet ikke å kjempe mot trykket på innsiden.
Det var ikke bare om kvelden heller, men også på skolen, etter fotballtrening, til og med hos kompiser. Torgrim følte seg skitten der han lå naken i sengen. Den unge, blonde jenta stod fortsatt frosset på skjermen foran ham. Tenk hvis Gunnhild i klassen kunne sett ham nå: patetisk og ensom. Han følte seg uvel, men det var akkurat det han ønsket. Kanskje hvis han bare skammet seg nok… Da ville han kanskje greie å stoppe?
Torgrim tørket seg på magen og klappet igjen pc-skjermen. ”Aldri igjen” tenkte han. Det samme tenkte han hver kveld før han gled inn i søvnen.
Trude
Trude satt i den sorte skinnstolen på psykologkontoret. Hun var svett i håndflatene, nervøs for hvordan foreldrene hennes kom til å reagere. Far og pappa satt ved siden av hverandre i den sennepsgule sofaen. Det var en pressende stillhet i rommet og hvert sekund kjentes ut som et vondt år. Psykologen kikket bort på henne og signaliserte at hun skulle ta ordet. Klumpen i halsen vokste.
– Altså, eh, det er noe jeg må fortelle dere…
Hun tittet bort på fedrene. Pappa så bekymret ut.
– Jeg har et problem — og det — det har holdt på en stund nå. Jeg skylder masse penger og jeg vet ikke hvordan jeg skal betale det tilbake.
Ordene ble hengende i luften. Trude, som alltid hadde vært så flink med ord, hadde nå vanskeligheter med å sette de sammen til fullstendige setninger.
– Jeg vet ikke hva som feiler meg. Jeg greier ikke å stoppe! Jeg er alltid sikker på at jeg kommer til å vinne pengene tilbake — at hellet kommer til å snu, men så begynner jeg å spille og alt blir bare verre. Og jeg…unnskyld!
Trude brast sammen i gråt. Fedrene så bekymret frem og tilbake mellom terapeuten og det rødsprengte ansiktet til datteren sin. Det var en evig lang stillhet før terapeuten snudde seg mot foreldrene og begynte å snakke.
– Dere har blitt bedt om å komme hit i dag fordi Trude har hatt et problem en god stund nå. Hun har tapt store pengesummer på online gambling og har utviklet en avhengighet til pengespill. Det hender hun låner penger av venner og bekjente som hun ikke greier å betale tilbake.
Han så bort på Trude og smilte forsiktig.
– Jeg og Trude har laget en plan for hvordan vi skal håndtere situasjonen hennes. Det første steget i den planen er å forklare problemet for venner og familie. Ikke sant det Trude?
Trude nikket og stirret hardt ned i gulvet. Hun var lamslått. Faren reiste seg opp og satte seg på kne ved siden av henne.
– Det kommer til å gå bra, hvisket han.
Det var noe dypt trøstende i stemmen hans. Som om Trude var seks år igjen og faren hennes var den sterkeste mannen i hele verden. Kanskje hun kunne bevege seg forbi skammen, skyldfølelsen og gjelden? Kanskje hun kunne reparere de skadeskutte vennskapene og bli den jenta hun pleide å være. Tanken var så skjør at hun knapt turte å holde fast ved den. Avhengigheten hadde fortært så store deler av livet hennes allerede.
* Vignettene er ikke basert på, eller inspirert av klinisk virksomhet.