Det å høre at man er smart som barn er en forbannelse. Heldigvis har jeg ikke blitt forhekset selv, men mange av mine venner føler vekten av svart magi svevende over deres hoder. Mødre og fedre, tanter og onkler, bestemødre og bestefedre som hoier når spedbarnet dytter den runde plastikkbiten ned i det runde hullet. Syngende i lovsang når barnet viste en strekmann med tær og fingre. Skal sies at strekmannen var godt tegnet for en treåring.
Dette er vel helt uskyldig, ikke sant? Men hva skjedde da de begynte på skolen? Lærerne forsterket forbannelsen hjemmefra. Jeg og barna rundt så opp til mine venner som en flokk med gribber sirklende rundt en liten messias. Hjemme ble det ikke bedre. “Å for et gløgt barn”, sa tanten. “En fabelaktig framtid i vente”, gryntet onkel. “Kanskje barnet vil bli en doktor?”, sukket moren med et smil. “Nei, jussen er framtiden”, smattet faren. “Å for en vakker liten dukke”, kurret bestemor. “Dette barnet trenger ikke å jobbe i familiebedriften”, nikket bestefar. Alle øynene glødet mot barnet, glitrende i håp og ambisjoner som de selv hadde tapt.
Vennene mine lærte aldri hvor hardt arbeid er. De lærte aldri rutinene eller disiplinen som følger av å jobbe mot noe. Hele livet hadde de pisset på papir og fått hyllest. Steinen rullet vekk fra hulen uten at de løftet en finger. De kunne ikke være annet enn forbløffet. Hjertet mitt verker ved minnene av deres ansikter på universitet. Det fikk ikke lengre 6’ere eller 5’ere, de fikk den fryktede D’en. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men basert på antagelser tror jeg at deres selvbilde, det de så i speilet hver morgen, sprakk foran deres øyne. “Er jeg virkelig smart”, spurte stemmen i hodet? Løy foreldrene, tantene og onklene mine til meg? Har jeg fortjent alt som har ramlet i min favn? Har ikke jeg, en konsekvens av sjansemøter, tilfeldigheter og force majeure, ubegrensede muligheter? Disse spørsmålene ble luftet til meg. Uansett hvor mye jeg prøvde klarte ikke vokalene å klimpre en lyd.
For å unnslippe realiteten begynte en venn å feste og drikke store mengder, og løy konstant til sine foreldre angående karakterene og studiemengden. Hjertet tålte vel ikke å høre mors stemme dryppende i skuffelse. Ei venninne ble en natteravn, hun mumlet noe om å motbevise Elektrakomplekset. Fars varme blikk hadde vel begynt å svi. Som den moralske bautaen jeg er, hva tror du jeg gjorde? Jeg observerte. Observerte at de sakte etset vekk. For redd til å kritisere og for snill til å gripe inn. Jeg, harpe uten noter, en bauta som faller ved første vindkast, en hykler uten sølvmynter. Jeg ble en feig mann.
Sjelen er en skrøpelig ting, om den eksisterer. Bare en liten dytt og så brister den. Men det var dette mine venner og jeg aldri lærte under oppveksten. Det som brister kan fikses, bygges på og, viktigst av alt, vedvare. Livet handler ikke om å lykkes, men å lære å mislykkes. Som man sier på engelsk, the bigger they are the harder they fall. Selv vil jeg legge ved en ekstra setning. The bigger they are the harder they fall, fall when you’re small and the damage is marginal.
Sublimert er en spalte som åpner for tekster som undersøker psykologiske tema i friere tekstlig form enn i tradisjonell sakprosa. Har du et ønske om å få publisert et dikt, en novelle eller en annen tekst som belyser et psykologisk fenomen utenfor sakprosa-sjangeren? Send den til redaktor@katarsisuib.no