Sublimert er en ny spalte i Katarsis som åpner for tekster som undersøker psykologiske tema i friere tekstlig form enn tradisjonelle avissjangre som artikkel eller essay.
Hvite fliser rundt en perforert metallplate. Karstens høyre hånd svever langsomt over baderomsgulvet, han lytter til hvordan de forskjellige overflatene gir ulik lyd når vannstrålene treffer dem. Han bøyer kroppen fremover slik at vannet ledes ned over ryggen og mellom føttene hans før tyngdekraften suger det ned i sluket.
Karsten lente seg tilbake og lot vannet falle over hele ham. Han lukket øynene, skled fingrene langs tinningene og presset brusktappene inn i hver sin øregang, og i et øyeblikk var trykket mot tinningene og trommingen mot hodet, nakken, skuldrene, armene og ryggen det eneste i hele verden som foregikk. Hvorfor ser det så trist ut å sitte i dusjen? Å sitte på huk, som et oppreist foster, og stirre ned i det svarte avløpet? Dette tenkte Karsten på.
Han hadde hørt et sted at en menneskekropp i fritt fall kan nå hastigheter godt over 200 kilometer i timen. Hvor mye må man falle før man når toppfart? Hvor mange meter? Hvor mange sekunder? Hva er raskest, stuping eller spikern?
Karsten hadde alltid fryktet havet. Innsjøer også, for den sags skyld. Alle vannmasser man ikke kan se bunnen på. For det var ikke vannet eller frykten for å drukne som skremte ham, det var dypet og den mørke uvissheten om hva som skjulte seg i det. De styggeste dyrene på jorden finnes i havet. Slimete, kalde, onde dyr med liten hjerne og skarpe tenner, som ikke gjør annet enn å sveve rundt og spise hverandre og alt de kommer over. Hadde vi havbunnen som inspirasjon da vi lagde helvete? Han hadde hørt et sted at vi bare har oppdaget 10% av det som skjuler seg i dypet. Karsten stussa på hvordan det er mulig å tallfeste noe man ikke vet om.
Han husket å ha sett nyhetsbilder fra en flom i Kina der en mann lå og fløt i en elv med ansiktet ned. Når man drukner, dør man fordi luften i lungene byttes ut med vann, og når kroppen tømmes for kraft og lungene fylles med vann, synker man. Hvordan er det mulig å flyte opp igjen da? Han tenkte at det kanskje hadde noe med fordervelse og gasser å gjøre. Er det ikke sånn at lik blåser seg opp? Flyter de alltid opp, eller bare noen ganger? Synker de ned igjen etter hvert?
Hva koster det egentlig å sokne? Hvor stor del av skattebetalerens penger går til det? Og hvordan gjør de det? Kan man gjenkjenne et menneskes kontur med ekkolodd? Hva slags folk dykker frivillig etter lik? Kanskje det er godt betalt. Hvordan råtner man når man ligger under vann? Blir øyeeplene dine spist av små, onde dyr med skarpe tenner? Han tenkte på en time lapse han hadde sett av noen grisekadaver som lå på bunnen av en sjø i noen måneder. Han hadde lest i en bok en gang at reker spiser lik.
Hvor mange dager må et menneske ligge i vann før man stryker syningen fra begravelsesprogrammet?
Karsten husket å ha hørt noen si at om man faller fort nok, blir vann like hardt som betong. Men blir ikke betong enda hardere enn vann igjen? Poenget var det samme uansett, om du faller langt nok, blir fallet jævla hardt og dreper deg uansett. Men hvilken avstand er det? 30 meter? 70 meter? 100 meter? 152? Når blir du slått i hjel? Når blir du slått i svime? Når blir du akkurat så skadet at du har krefter til å angre, men ikke til å svømme til land? 152 meter?
Karsten satt nå med rumpeballene klint mot baderomsflisene og så på fotsålene sine. De var hvite og oppsvulmede. Når han skrapet pekefingeren under helen, lå det en stripe med død hud igjen under neglen hans. Hvor mange meter trenger et menneske for å oppnå toppfart? 152 meter? Gir 152 meter en sikker død? Dette lurte han på, samtidig som han tenkte at det var like greit å la det ligge.
Karsten sitter en stund til. Han kjenner på vannet igjen, med hele kroppen.
Har du et ønske om å få publisert et dikt, en korttekst, novelle eller eller annen tekst som belyser et psykologisk fenomen utenfor sakprosa-sjangeren? Send den til sublimert@katarsisuib.no