Revolusjonen i våre hender

«Greenberg har lenge sunget prosessforskningens sang». Foto: Nora Skjerdingstad

Emotion Revolution var en konferanse for fremtiden. Ved å samle ledende skikkelser fra ulike skoleretninger, var målet å undersøke mulighetene for å flytte faget i en mer helhetlig retning. Men hvilken retning er dette? Katarsis ba Leslie Greenberg, Paul Gilbert og Steven Hayes om å peke den ut for oss, og samtidig dele sine tanker om hvordan vi kommer oss dit.

I forkant av konferansen virket Greenbergs håp å være noe lunkne. Utfallet ville sannsynligvis bli en “salat av perspektiver”, heller enn en samstemt enighet (psykologisk.no, 16/04/18). Når Katarsis spør ham om hvordan feltet skal komme seg forbi dette salatstadiet, kommer ordene rolig, og med tyngde.

– Hele den psykoterapeutiske verden må endre seg, åpner han.

Stammesamfunnet
Greenbergs skepsis kommer av at han ser terapeuter flest som svært identifisert med en skoleretning. Med tilhørende foreninger og fellesskap, innebærer det for store tap å endre på denne identiteten.

Synet hans finner gjenklang hos Paul Gilbert. Mens han gestikulerer livlig, har han nettopp gitt oss en innføring i menneskeartens evolusjonshistorie. Gilbert fortsetter like engasjert:

– Problemet er stammetenkning. Når vi sier “jeg er en ACT-terapeut” eller “jeg er en CBT-terapeut”, skaper vi store skiller. Stammetenkning handler om å lete frem forskjeller, og ikke det vi deler.

Paul Gilbert

Skoleretninger er ikke kun identitetsmarkører. De bærer også på grunnleggende antakelser om hvordan mennesket fungerer, og Greenberg påpeker at man ofte er svært knyttet til teoriene sine. Også dette poenget deles av Gilbert, som formulerer det noe mer retorisk:

– Hvis vi var leger, ville vi ha tillatt at det eksisterte ti forskjellige teorier om hvordan hjertet fungerer? Ti teorier om hvordan utføre et kirurgisk inngrep? Så hvorfor har vi ikke insistert på at alle terapier følger vitenskapen?

Svaret er kanskje innlysende, men vi blir nødt til å spørre: Er det et mål for faget å bevege seg forbi skolene?

– Ja, no question, svarer begge kontant.

Faktaboks:

Leslie Greenberg: Grunnleggeren av Emosjonsfokusert Terapi (EFT). Har røtter i humanistisk psykologi, og vektlegger emosjoner som grunnleggende adaptive og knyttet til individets behov.

Steven Hayes: Grunnleggeren av Aksept og Forpliktelsesterapi (ACT). Med røtter i behaviorisme, søker retningen å fremme en aksepterende relasjon til sine egne opplevelser, og gjøre en istand til å handle i tråd med sine verdier.

Paul Gilbert: Grunnleggeren av Compassion Focused Therapy (CFT). Inspirert av evolusjonsteori, og med røtter i kognitiv atferdsterapi, lærer man pasienten teknikker for å fremme medfølelse for seg selv og andre.

Utfallsforskning: Å undersøke sluttresultatet av en gitt behandlingsform.

Prosessforskning: Å utforske hva som fører til et gitt resultat. Grad av emosjonell aktivering og -bevissthet er eksempler på prosessvariabler fra Greenbergs forskning.

Prosessenes sang
Greenberg og Gilbert maler altså et bilde av et stammesamfunn av psykologer, med hver sine forståelser av hvordan mennesket fungerer. Så hva skal til for å få dem til å møtes? Vi spør Steven Hayes, som med en nærmest skremmende fattethet peker mot måten vi gjør terapiforskning som et neste steg.

– Jeg tror folk har fått nok av syndromprotokoller. Det er prosessbasert forskning vi trenger. Vi må begynne å tenke på evidensbasert behandling som evidensbaserte endringsprosesser, som henger sammen med evidensbaserte prosedyrer. Og det er et helt annet spill enn det vi ser i dag, som jeg tror vil eliminere disse kunstige skillene mellom skolene.

Steven Hayes

Hayes argumenterte tidligere på konferansen for at de fleste effektive terapiretninger virker fordi de øker pasienters psykologiske fleksibilitet, et eksempel på en tenkt endringsprosess fra Hayes´ egen terapiretning. Han tror heller ikke han er alene her:

– Leslie har sunget den sangen lenge, om at det er prosesstudier vi trenger, legger han til.

Sangen Hayes refererer til, finner vi i Greenbergs publikasjoner tilbake til 1980-tallet (1; 2). Her undret han seg blant annet over den noe defensive posisjonen psykoterapiforskning tradisjonelt har hatt, da man ofte prøver å bevise at terapi virker, heller enn å undersøke hvordan man skaper endring.

Og som om han har tyvlyttet til intervjuet med Hayes, vil også Gilbert legge til at dette er en sang som fenger.

– Guiden for terapi bør være følgende spørsmål: “Forstår jeg de psykologiske prosessene i tilstrekkelig grad til å kunne bruke denne intervensjonen for denne personen, med dette problemet på dette tidspunktet?”. Da må vi legge stammetilhørighet til side, sier han.

Vi, de revolusjonære
De tre samtalene avslører en viss enighet om psykologiens status presens, og veien videre: For å fri oss fra stammekriger, må vi legge vekk kniving om utfallsmål, og sammen undersøke endringsprosessene som ligger bak. Klarer vi det, vil feltet forenes.

Er det et realistisk scenario?

– Jeg tror at innen 50 års tid så klarer vi det. Det skjer ikke i morgen, men over tid, tror jeg det skje, svarer Greenberg.

Hayes er enig, og samtidig enda mer optimistisk:

– Jeg tror vi er nærmere enn 50 år. Kommer vi tilbake om ti år, så vil mainstreamen av evidensbasert terapi være prosessbasert terapi, sier han.

Gilbert på sin side kommer ikke med noe tidsestimat, men sier han er håpefull. Med et nikk til de to studentterapeutene han snakker med, legger han til at dette er en fin tid å gå inn i faget. Så mye vil skje.

Og derfor lar vi Greenberg avslutte med en appell til studentmassen ved Det psykologiske fakultet:

– Paradigmer endres når generasjoner endres. Og jeg tror at studenter har blitt stappet fulle av kognisjon, og at det er slik endringen vil komme: gjennom studenter som er villige til å være nysgjerrig og utfordre status quo. Det er jo hele meningen med universitetet.

Så revolusjonen er i oss?

– Ja, og jeg tror det skjer allerede. Dere trenger bare flaggene og sangene, sier han.

 

Denne teksten er en sammenfletting av uttalelser fra individuelle intervju med de respektive terapeutene.

Referanser:

  1. Greenberg, L. S. (1986). Change process research. Journal of consulting and Clinical Psychology, 54(1), 4.
  2. Greenberg, L. S. (1991). Research on the process of change. Psychotherapy research, 1(1), 3-16. (Overraskende leservennlig. Med bilder.)