Reservasjonsrett mot homofili?

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
foto:flickr
foto:flickr

Er motvilje til å behandle mennesker på bakgrunn av legning eller kjønnsidentitet forenelig med å være klinisk psykolog? Debatten rundt holdning mot menneskers legning og kjønnsidentitet er en usynlig en.  

Caroline Glott
Skribent

Den siste tiden har jeg begynt å tenke over hvilke holdninger enkelte medstudenter har. På et tidspunkt bekymret jeg meg for hvordan de skal fungere i klinisk arbeid. Eller mer presist – bekymret meg for medstudenters fremtidige klienter. Da jeg begynte på psykologistudiet for nesten to år siden var jeg av den oppfatning om at enkelte primitive og kunnskapsløse holdninger var utdødd – som at homofili ikke er noe fullstendig normalt og biologisk betinget. Jeg trodde videre at denne debatten ikke lenger var aktuell, men i det siste har jeg sett tegn til det motsatte.

Grunn til bekymring?

LHBT er en forkortelse brukt som samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Dette kan omfavne både ens seksuelle identitet og orientering. Dette begrepet brukes for å illustrere mangfoldet av ulike seksualiteter, og inkludere flere undergrupper enn bare homofile (menn). Likevel vil “homofili” for enkelthetens skyld bli brukt gjennomgående i teksten for å referere til både menn og kvinner.

Dette innlegget vil føre til at enkelte føler seg truffet – men det gjør det ikke mindre viktig å ta debatten. Dette skal ikke være et person-, ideologi-, eller religionsangrep, men et innlegg til ettertanke. Likevel kan det være en grunn til bekymring. Jeg føler meg rådvill når jeg er klar over at enkelte av mine medstudenter er så sterkt overbevist, med en holdning om at homofili ikke er akseptabelt. Det oppleves litt som et moralsk dilemma, fordi det på én side kan være at studenter med holdninger som er noe ”avvikende” fra normene kan bli gode terapeuter. Samtidig vil de komme i nær kontakt med individer i en utfordrende situasjon, der det eksisterer et asymmetrisk forhold mellom psykolog og klient. Og jeg understreker – på én side behøver ikke dette å utgjøre noen stor trussel, men på den andre siden kan man ikke utelukke at det gjør det.

Spørsmålet blir hva som skjer i en faktisk terapisituasjon når psykologens verdier skinner igjennom og ikke lar seg forene med hvem klienten er. Finnes det en klar grense for når det ikke lenger er greit?

Skikkethetsvurdering

Alle psykologstudenter er i løpet av studiet under en fortløpende skikkethetsvurdering, som dreier seg om hvorvidt studenten er egnet til å utvise god yrkesatferd. ”Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning” gjelder for alle sertifiserte sosial- og helsearbeidere i Norge.

Er problemstillingen hvordan forskriften skal håndheves og eventuelt hvem som er ansvarlig? Jeg tror det er en høy terskel for å melde inn medstudenter til skikkethet; og med god grunn. Det kan være vanskelig å vurdere hva som er et klart brudd og ikke, og i en slik beslutning blir det derfor avgjørende å bruke skjønn. Man vil ikke være den personen som ”sladrer” eller gjør livet til en medstudent ubehagelig, men man burde kanskje tenke mer på å gjøre livet til en fremtidig klient bedre, fremfor psykologistudentens ve og vel.

Reservasjonsrett for psykologer?

Vi har nylig sett hvordan legers holdninger til abort påvirker deres evne til å utføre jobben sin. Spørsmålet er da om psykologers holdninger til, for eksempel, homofili kan gjøre det samme.

Reservasjonsrett i arbeidsforhold dreier seg om at man har en rett til å reservere seg mot å utføre en handling, som man i utgangspunktet er forpliktet til å utføre. Denne debatten kjenner de fleste igjen når det kommer til legenes reservasjonsrett til å henvise til abort. I § 14 i abortloven står det Ved organiseringen skal det tas hensyn til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved slike inngrep.” Debatten om reservasjonsrett vil i mange tilfeller gjelde som følge av en religiøs overbevisning, som at det strider imot deres samvittighet å ta et ufødt barns liv.

En religiøs overbevisning eksisterer i så å si alle yrker, og psykologer faller ikke utenfor her. For mange kan dette virke som to uforenelige størrelser – du kan ikke både mene at homofili er en synd, og samtidig sitte på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) med unge som er usikre på sin seksuelle identitet. Ikke misforstå; det antydes ikke at religiøse psykologer er noe mindre egnet til å være psykolog enn ikke-religiøse. Jeg setter bare spørsmålstegn ved menneskesyn og verdier som i enkelte tilfeller kan finnes i en religiøs overbevisning. Dette gjelder selvfølgelig også ikke-religiøse psykologer med potensielt skadelige holdninger.

Enkelttilfeller er også viktige

Denne debatten appellerer til et større spekter av farlige holdninger hos psykologer – ikke bare når det kommer til homofili, og kan gjelde andre temaer der psykologens verdier er i strid med det som kreves i jobben. Dette er videre et svært omfattende tema, og innlegget har bare så vidt berørt noen av problemstillingene. Kanskje tenker noen at dette er å skape storm i vannglass, og at det ikke er et reelt eller eksisterende problem hos norske psykologstudenter og psykologer. Men det er verdt å være oppmerksom på. De fleste psykologer vil kanskje kunne legge fra seg tanker og holdninger før terapitimen, og dermed ivareta klienten. Men hva når dette ikke er tilfellet?

Referanser

https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-06-30-859 (Skikkethetsvurdering)

https://snl.no/reservasjonsrett%2Fi_arbeidsforhold (Reservasjonsrett mot abort)

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1975-06-13-50  (Abortloven)

http://no.wikipedia.org/wiki/LHBT (LHBT)

https://sml.snl.no/LHBT (LHBT)

 

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.