Helsedirektoratet gjør endringer i bruk av psykologtittelen. Nå kan titlene «klimapsykolog» og «arkitektpsykolog» brukes av personer uten autorisasjon, noe som har vakt harme på nettforum for kliniske psykologer og profesjonsstudenter. Flere stiller seg kritiske til at personer uten autorisasjon skal kunne bruke yrkestitler som omfatter begrepet psykolog.
Først og fremst er det viktig med en klarering. Endringene nevnt over betyr ikke at personer uten autorisasjon fra Helsedirektoratet skal kunne omtale seg som klinisk psykolog. Derimot muliggjør endringene at personer med psykologiutdanninger utenfor det kliniske feltet kan bruke yrkestitler som innehar tittelen «psykolog», slik som «arkitektpsykolog».
Hvorfor er dette problematisk? Yrker som for eksempel arkitektpsykolog og klimapsykolog praktiserer ikke innenfor helsevesenet, og vil da følgelig ikke trenge autorisasjon fra Helsedirektoratet. På samme måte som at profesjoner utenfor helsesektoren generelt ikke krever autorisasjon for at noen skal kunne praktisere yrket. Psykologi som fagfelt er tross alt primært en samfunnsvitenskap, og ikke en helsevitenskap, slik som klinisk psykologi. Det er altså intuitivt at yrkesutøvere innenfor psykologifeltet som ikke er klinisk også bør kunne kalle seg psykologer.
Flere profesjonsutdannede mener derimot at psykologtittelen utelukkende bør omfatte kliniske psykologer, og at klinikere dermed skal ha enerett på tittelen. Det påpekes at det er forskjell på master- og doktorgradsutdanninger og profesjonsstudiet. Men et profesjonsstudium betyr bare at hele graden er rettet mot en spesifikk profesjon (her: klinisk psykolog); det betyr ikke at graden er bedre eller mer omfattende enn andre utdanninger.
Videre påpekes det at om vi tillater en så liberal tilnærming til psykologtittelen, kan jo hvem som helst kalle seg psykolog. Det er ikke riktig. For eksempel arkitektpsykologer, på engelsk Environmental Psychologist, har en lang utdanning bak seg, bestående av bachelor i psykologi og mastergrad eller doktorgrad i arkitektpsykologi. I de fleste vestlige land, som Storbritannia og USA, er psykologtittelen forbeholdt individer med psykologiutdanning på masternivå eller høyere. Det er derfor ikke hvem som helst som kan kalle seg psykolog, men individer med psykologiutdanning på universitetsnivå. På lik linje med klinikere.
Prestisje
Det virker ikke som at det foreligger noen faglige argumenter for at psykologtittelen utelukkende skal forbeholdes kliniske psykologer i Norge. Kritikken ser derimot ut til å ha sammenheng med profesjonsutdanningen i psykologi og prestisje; profesjonsstudiet er «bedre» enn andre utdanninger i psykologi og bør ergo ha enerett på tittelen.
Det kan ikke nektes for at den norske profesjonsmodellen i mange sammenhenger heves over andre utdanninger innen psykologi, noe som blant annet er satt i sammenheng med høye inntakskrav. Enda dette reflekterer popularitet blant søkere og antall studieplasser, og ikke faglig innhold. Profesjonsstudiene i psykologi er også i en høyere finanseringsklasse enn øvrige psykologiutdanninger, slik at de ressursmessig er hevet over de andre utdanningene.
Det problematiske i denne saken er ikke at andre psykologiutdanninger får smykke seg med psykologtittelen, men mentaliteten som ligger bak. Slike elitistiske holdninger og ekskludering kan i verste fall skape et dårligere arbeidsforhold mellom klinikere og kollegaer fra andre felt innen psykologi. Tross alt krever de større samfunnsutfordringene vi står overfor et godt samarbeid innad i psykologifeltet.
I England er det for eksempel helt uproblematisk at psykologtittelen brukes i samsvar med den delen av psykologi man har valgt å spesialisere seg i, om det så er «clinical psychologist» eller «educational psychologist». Dette bidrar til respekt og nysgjerrighet innad i fagmiljøet, og oppmuntrer studenter til å utforske psykologi fra en rekke forskjellige perspektiver. Slik skapes også en mer helhetlig forståelse av psykologi som fagfelt.
Å fjerne muligheten for å bruke psykologtittelen fra et så bredt fagmiljø som det psykologi utgjør utover det kliniske, kan gi helt motsatt effekt når det kommer til faglig trivsel. Kommentarfeltene under saker slik som utspillet fra Helsedirektoratet er et godt eksempel. Her blir andre psykologiutdanninger direkte latterliggjort og omtalt i grovt nedsettende ordlag, istedenfor at endringen blir omfavnet som et tiltak som fremmer bedre samarbeid innad i psykologifeltet.
Som en konklusjon fremhever ikke denne saken endringene i seg selv, men et skrikende behov for bredere faglig aksept (og respekt) i norske psykologimiljø.
Oppdatering: I etterkant av at denne artikkelen ble publisert har Helsedirektoratet kommer med en klargjørende uttalelse angående bruken av psykologtittelen.