Hvorfor har psykologifaget begynt å beskjeftige seg med arkitektur? Psykologisk fagbakgrunn kan tilby arkitekturen forskningsbasert kunnskap om menneskene som skal ferdes i den, mener arkitekturpsykolog Oddvar Skjæveland.
Skjæveland er Norges første arkitekturpsykolog, og holder til i Mellomroms kontorer på Danmarksplass. Han har spesialisert kompetanse i arbeids- og organisasjonspsykologi og arkitekturpsykologi, med doktorgrad i sistnevnte. Jeg er på kontoret hans for å forstå mer om hva arkitekturpsykologi handler om.
– Arkitekter har stort sett ikke forskningsbakgrunn. Det gjør dem kasuistisk i tenkemåten. Altså tenker de at det som gjelder for meg gjelder for de fleste, forteller Skjævland.
Beskjeden fra Skjævland er tydelig. De fleste arkitekter har stor omtanke for mennesket når de tegner bygg. De tenker ofte at rommene skal åpne for ulike deler av mennesket. Det ene rommet skal åpne for kreativitet, det neste for hvile, det siste for konsentrasjon. Men hvordan vet arkitektene hva som skal til for å få frem disse sidene i oss? Her kan man nyttiggjøre seg psykologisk kunnskap.
Arkitektur gir effekter avhengig av hvem brukeren er, forteller Skjæveland.
Han gjengir et eksempel: Forskeren og den administrative ansatte har ulike mål med sitt arbeid, og har derfor behov for forskjellige omgivelser. Derfor må man tenke ut hvordan og mellom hvem det ønskes størst informasjonsflyt og informasjonsutveksling. Dette kan de fysiske omgivelsene hindre eller muliggjøre. Arkitekturpsykologi tilbyr empirisk kunnskap om hvilke miljøer som er optimale for den enkelte bruker, noe tradisjonell arkitektur ikke har vært like opptatt av.
En av styrkene til en med psykologfaglig bakgrunn er god metodeforståelse. Dette innebærer kunnskap om kausalitet, korrelasjon og interaksjon; begreper om hvordan ting henger sammen, hva som påvirker hva, og i hvilke retninger:
– Som psykologer er vi vant til å tenke interaksjon og interaksjonsmodeller. Dette er noe vi tar med oss inn i arkitekturen. Vi tar også i bruk transaksjonsmodeller, noe som gjør at vi ikke skiller bruker fra arkitektur, men ser dem som en helhet.
I følge Skjæveland kan man tenke på tre måter om arkitekturs effekt: (1) arkitektur fører til at (kausaltekning), (2) arkitektur øker sannsynligheten for at, og (3) arkitektur muliggjør at. Et eksempel på den første er at åpent kontorlandskap fører til at man ikke vil klare å konsentrere seg. Han hevder at arkitekter ofte tenderer mot kausaltekning, framfor å se på helheten i samspillet mellom ulike miljø og ulike brukere.
Men hvor blir det av psykologihodene?
Skjæveland forteller at selv om arkitekturpsykologien er et stort fagfelt med behov for psykologer, så finnes det få psykologer som er klare for rekruttering på feltet. Selv nøler han ikke med å invitere interesserte psykologistudenter til å skrive sine avsluttende master- og hovedoppgaver hos bedriften Mellomrom, som ligger på Danmarksplass:
– Vi har god veiledertilgang, god veilederkompetanse og god tilgang på data. Folk kommer til duk og dekket bord om de vil skrive oppgaven hos oss.
Har du interesse for feltet, og ønsker å kombinere kreativitet med empirisk psykologi i din avsluttende oppgave, så står altså døren åpen på Danmarksplass.