Per Isdal: Det normale suger

Illustrasjon: Lilian Särnmo

Hvis noe blir vanskelig i livet, hva ønsker jeg å høre? Vil jeg høre at jeg er syk? Eller vil jeg heller høre at jeg er helt normal?

Psykolog Per Isdal snakket på Schizofrenidagene i Stavanger i november 2017 om normalitetens paradoks. Han har sett den enorme lettelsen i ansiktene til forvaringsdømte og voldtektsmenn når de får en diagnose. De blir så letta fordi noen sier til dem: Du er ikke ond, du er syk.

Isdal har også sett konsekvensene av at mennesker som lever i vold får høre at de er syke. De burde egentlig blitt fortalt at du er helt normal. Sånn du reagerer er totalt forståelig og normalt. Menneskers symptomer må ses i forhold til det syke de har opplevd, mener Isdal.

– Det viktigste vi kan si til folk er at du er normal. Det er pinadø ikke rart at du har de problemene du har. Det er vår viktigste kjernebeskjed, mener Isdal. Du blir påvirket av det som skjer i ditt liv, og du er selvfølgelig, som menneske, sårbar og følsom. Dine symptomer og plager er forståelige.

Det normale suger

Foto: Gothia Fortbildning– Men ingen vil egentlig være normale. Det normale suger jo. I vår kultur vil alle være unike og spesielle, sier Isdal.

Og hvem vil være en normal hjelper? Det har Isdal skrevet om i boken Smittet av vold. Isdal beskriver hvordan han selv kjempet imot å godta at han selv fikk vansker og symptomer, som er fullstendig normalt i jobben som psykolog.

– Men jeg vil jo ikke være normal! Jeg vil være upåvirket, sterk, usårbar, fantastisk! Og så ligger det implisitt i dette: Jeg ønsker faktisk å være følelsesløs og umenneskelig, merkelig nok.

Når farlig blir normalt

Det mennesker vokser opp i blir det vi opplever som normalt, nettopp fordi vi ikke har noe annet å sammenligne med, fremhever Isdal. Mange av Isdals klienter forteller først at de hadde en fin og helt normal oppvekst. Senere kommer det fram noe som overhodet ikke er fint: Vold, omsorgssvikt og faenskap. Folk har opplevd det som greit fordi det var normalt i deres familie.

– Da går det an å spørre: Hva tror du noen ville kalt det du opplevde? Kanskje det kan kalles barnemishandling? Det er noe av det viktigste du kan gjøre. Du har gjort det normale unormalt. Og det gjør vi blant annet gjennom språk, gjennom å gjøre vold til vold og traumer til traumer.

Håp fra en rehabilitert voldsmann

I perioder jobbet Isdal med ekstremt aggressive og voldelige klienter i Oslo. En del av de satt i fengsel, og han ble nysgjerrig på hvorfor terapien gikk så bra. Flere svarte: Jo, Per. Jeg så med en gang at du var en voldsmann.

– Det var et svar som overrasket meg, og som jeg kanskje ikke med en gang satte pris på, forteller Isdal.

Isdal ser kanskje ut som en voldsmann, men han måtte beklage at han ikke var det. Men hva var det egentlig de mente med dette? At det virket som han var som dem, at han derfor kunne forstå dem? Og siden du er psykolog, så må jo det bety at du er en rehabilitert voldsmann, og da fins det håp for meg også! Isdal tror vi skal være glad når vi får sånne svar.

Per Isdal forteller at hans pasienter med aggresjonsproblemer syntes han så ut som en rehabilitert voldsmann. Foto: Tiril Prestholm.

Hva har du å tilby?

Det er fascinerende hvor farlig normalt kan virke, når det farlige er normalt, forteller Isdal. En av de som overhodet ikke ville bli normal var en ung mann Isdal hadde i terapi. En skikkelig rik kriminell torpedo. Hans frykt i livet var å bli vanlig. Han hadde kommet i fengsel, begynt å dope seg, alt var begredelig og ingen likte ham.

Men så fortalte han hvor fantastisk liv han hadde, hvordan han kunne gå sammen med en dame nedover Oslo sentrum, forbi en gullsmed og si til henne: Skal vi stikke inn her? Og så vise henne et armbånd. Liker du dette? Ja, sier hun. Ja, ta det du. Så koster det 25 000 kroner.

Senere kommer han inn på restaurant hvor alle flytter seg fordi de er redde for ham. Så spør han: Hvis jeg skulle gitt fra meg mitt fantastiske liv, hva har du å tilby? Du som er normal, Per. Hvordan er livet ditt? Og så må han prøve å forklare det:

– Jo, hver fredag så spiser vi taco. Og så må vi gå på jobb hver dag. Og så er det å betale regninger, da. Og så er det barn som er krevende, og innimellom så kommer mor og svigermor på besøk, snakker om sine sykdommer og begravelser de har vært i, i det siste. Og sånn kan jeg fortsette og fortsette. Og så skjønner jeg at livet er egentlig en skuffelse.

Det er vanskelig å selge det normale. Men – noen ganger er det ålreit.

– For jeg vet at i mitt vanlige liv har jeg en hånd å holde i. Jeg har noen som jeg er viktig for. Jeg har noen som er glad i meg. Idet jeg, her og nå, kjenner på kontakt, relasjon og kjærlighet. Det er da, i det øyeblikket, vi finner motivasjonskraften for det normale.