Pårørende etter terror: Jelena Watkins

SAMARBEID: Atle Dyregrov og Jelena Watkins på Konferanse ved Senter for Krisepsykologi. FOTO: HÅKON BJORDAL

Nanna Skram

Innsiktsredaktør og rekrutteringsansvarlig og skribent

nanna@katarsisuib.no



11. september 2001 mistet Jelena Watkins broren sin. Etter denne hendelsen tok hun utdanning som psykoterapeut. Nå sprer hun budskapet om sin hjertesak; krisepsykologi og refleksjoner rundt bedre håndtering av katastrofer.

På jubileumskonferansen til Senter for Krisepsykologi den 18. oktober fortalte psykoterapeut Jelena Watkins sin opplevelse av å være pårørende etter 9/11, og med dette innblikk i hva som kunne forbedres.

– Det var nesten ingen form for støtte og informasjon var tilbakeholdt, forteller Watkins.

Etter at Watkins mistet broren sin forteller hun om et desperat søk etter informasjon og noen å snakke med. Det var først da hun møtte en kvinne som mistet broren sin etter terrorangrepet på Kings Cross i London i 2005 at flere biter falt på plass.

– Hun hadde terminologien som hjalp meg å forstå mer, og vi forstod hverandre.

Viktigheten av informasjon, forståelse og validitet

Watkins har blant annet jobbet med pårørende etter terroren i Manchester i 2017, og forteller om de forskjellige behovene som oppstår etter en slik hendelse.

– De fleste vil møte mennesker som har vært i samme situasjon, samt lære seg metoder for å hjelpe seg selv.

Støttegrupper i etterkant fremmer bearbeiding av opplevelsen av skyldfølelse, fornektelse og sorg. Også problemer med systemet i ettertid, som å få kompensasjon eller å ikke klare å arbeide, var viktige aspekter for å diskutere livet videre.

– Ønsket om å være en del av noe og å skape en endring er sterkt. Noen blir «martyrer» for formålet, andre blir forført av media for å kjenne på kredibiliteten ved det, sier Watkins.

Informasjon og forståelse er spesielt viktig, og Watkins kan fortelle om et driv som pårørende der man oppfører seg nærmest som en detektiv etter en slik hendelse og ønsker seg informasjon på et «rettsmedisinsk» nivå.

– Hvis man ikke kan sette sammen et narrativ, kan man egentlig ikke prosessere det skikkelig, mener hun.

Å unnlate informasjon for pårørende kan være katastrofalt, da dette fører til forskjellige fantasier om hva som har hendt. En situasjon hvor personer er savnet og man ikke kan vite sikkert hva som har skjedd er derfor spesielt problematisk.

– Da er det viktig å gi så mye informasjon som menneskelig mulig, for å minske de eventuelle fantasiene. Å utforske den verste fantasien eller å skape et bedre scenario i hodet sitt kan også hjelpe, tror hun.

Å bruke «to hatter»

Watkins trekker frem tsunamien i Asia i 2004 som et godt eksempel på en god psykososial håndtering av en katastrofe.

– Her var prosjektlederen en psykososial profesjonell med personlig erfaring som pårørende etter en katastrofe, sier hun.   

Å være en pårørende i en profesjonell situasjon beskriver Watkins selv som å bruke «to hatter». Dette er ikke uproblematisk, og hun forklarer at det er viktig å forstå hva som er passende til enhver situasjon.

– For eksempel er det dumt å bruke den «profesjonelle hatten» for mye hvis man snakker med noen som prøver å identifisere seg med deg, forteller hun.

I andre tilfeller har hun opplevd å bli avvist av profesjonelle hvis hun har delt for mye personlige erfaringer, men er bevisst på at dette er risikoer man må ta. Forøvrig forteller Watkins at hun ikke begynte å bruke historien om broren sin før hun hadde prosessert tapet sitt skikkelig.

– Nå bruker jeg det i terapi og på foredrag kun for å illustrere et poeng, forklarer hun.

Ta tiden til hjelp

Watkins beskriver sørgeperioden sin som langvarig og lite diskret. Det kommer i bølger der noen deler er mer sensitive enn andre, som for eksempel jubileer.

– For meg er det vanskelig å definere en tidslinje. Selv om det høres forferdelig lenge ut, var det først etter ti år at jeg fikk et klart tegn på at jeg var tilbake på solid grunn.

Hun fremhever også viktigheten av minnesmerker som Ground Zero. Dette er ikke bare for de pårørende, men mye bredere enn som så.

– Forskjellen mellom hvem som er definert som pårørende og hvem som føler de har et forhold til hendelsen og er påvirket av den, er ofte veldig stor, sier hun.

Minnesmerker er også viktig for historien, og fungerer som en påminnelse for senere generasjoner. Watkins sammenligner et minnesmerke med en tatovering for en by.

– Forhåpentligvis vil det være der til evig tid.

 

Dette intervjuet ble gjort på engelsk.

En psykoterapeut er ikke det samme som en psykolog.

 

Annonse