Novelle: Så begynte det å regne

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
«Smilende edderkopp» (utsnitt), Odilon Redon, 1881.
«Smilende edderkopp» (utsnitt), Odilon Redon, 1881.

Hvordan redde et møte mellom en venn fra barndommen og en venn fra din nye, kule tilværelse fra å kræsje fullstendig?

Mikjel Gjernes
Skribent

Det luktet uvær. Dafra hadde vært på besøk siden fredag. Fjelltur, kaffe, severdigheter, mat, kino, dritings, det obligatoriske var unnagjort. Og nå, uten at han ante noen ting, nærmet den store finalen seg med stormskritt. En dråpe traff deg i pannen mens dere trasket oppover vaskerelven.

To og en halv time senere skulle Dafra ta flyet hjem mot stedet dere begge kom fra. Det lille stedet du dro fra og han ble igjen i. Dere møttes alltid der når du var på familiebesøk, men denne gangen hadde han kommet hit, og besøkt deg det livet du levde her. Ditt nye, kule, urbane liv.

Det er med barndomsvenner som med familie, man velger dem ikke. Man begynner på samme sted, men ender gjerne opp på vidt forskjellige steder der man gjør vidt forskjellige ting med vidt forskjellige folk. Aldri i verden om du og Dafra hadde blitt venner om dere hadde møttes som voksne. Men omstendighetene skulle ha det til at dere møttes som barn, delte oppvekst, og utviklet det unike båndet barndomsvenner har. Den type bånd som både tid, sted og livsvalg vanskelig kan bryte. Et vennskap der samtalen plukkes opp der den sist endte, om det var i går eller i fjor, et gjensyn som alltid vil være like hjertelig og uanstrengt.

Du er aldri mer deg selv enn når du er med Dafra. Lavere skuldre og bredere dialekt. Den dype tryggheten du har med ham er hemmelig skat. Men idet elementer fra ditt nye liv og identiteten du føler du har bygget selv blander seg inn, blir denne urokkelige relasjonen din største kilde til usikkerhet og selvforakt. Og du vet at han føler det samme. Og du føler at det mest er din egen skyld.

Saken fortsetter under annonsen

Hver gang du er med Dafra og møter noen av dine nye venner, de du har valgt selv, får du en trang til å rettferdiggjøre hvorfor du, hippe du ferskes med en en representant for alt dere ser ned på og ler av. Du prøver ofte å bevise at Dafra egentlig er veldig kul ved å spy ut et nøye utvalgt arsenal av anekdoter og fakta nøye valgt ut for å skille ham fra distriktenes rånende, bakstreverske, innavla, uopplyste knøler. – Han er jo nesten som oss! Han hater også Frp og elsker Twin Peaks! Men det er en vanskelig kamp, og ofte går du over til å dissosiere deg fra ham med sarkastiske stikk og overbærende kommentarer, og med det forvandler du din beste venn til en slitsom liten klovn.

Men denne gangen skulle det ikke bli sånn. Det kunne ikke bli sånn, for på Petters Lille Drikkebu ventet Nåfra, din hippeste, kuleste, beste nye venn. Dere hadde ikke kjent hverandre i mer enn et års tid, og det tok vel et halvt år før du kom over det at en så hipp og kul person kunne ha lyst til å være vennen din. Siden hadde dette nye vennskapet vokst til noe stort, godt og viktig. Du hadde truffet sosial jackpot.

Om ti sekunder skulle to av de viktigste personene i livet ditt for øyeblikket møte hverandre for første gang. –En øl med en gammel venn hjemmefra, hadde du sagt med påtatt nonchalanse, og du ble like glad som redd da Nåfra sa ja. Nå skulle den du ønsket å være møte den du prøvde å late som at du ikke var.

Tid og sted var selvsagt nøye planlagt. Petters: hipt men upretensiøst, ingen bakgrunnsmusikk og dermed ingen musikk å diskutere; et klientell hvis eneste fellesnevner var at de likte øl, og en innredning deretter; en time før Dafra måtte ta flybussen: Lang nok tid til å møtes, kort nok tid til at kleinhet ikke får rom til å vokse. Kontroll. Som en selvbevisst liten edderkopp hadde du spunnet et nett som skulle fange dem begge og tvinge dem til å få et passabelt førsteinntrykk av hverandre og reflektere godt på deg. Du skulle fortære deres ulikheter med vennskap.

Lyn. Nåfra sto og ventet utenfor Petters (hvorfor utenfor?). Han hilste kort (for kort?) på Dafra før han så på deg med en oppgitt mine (faen).

– Det er fullt, sa Nåfra. Torden. Du så spørrende ut i luften. Torden. – Det er fullt på Petters, vi må gå et annet sted. Torden. Du stirret på et punkt midt i mellom de to menneskene foran deg og så at det begynte å regne.

Hvorfor hadde du ingen plan B? Hundre forskjellige utesteder spant rundt i hodet ditt mens du kjempet mot ditt eneste ønske som nå var å gå hjem, knuse alle lyspærer i huset, trekke dynen over ansiktet og sove i hundre år.

– Hva med det derre Studenthuset? Er ikke det rett ved bussholdeplassen? Skjøt Dafras stemme håpefullt inn. «Det derre Studenthuset»? Det derre JÆVLA FØKKINGS STUDENTHUSET?! Hjernen din fylte seg med oppkast. Du hadde lyst til å slenge ham i bakken og dra det stygge, bondske, cluelesse trynet hans bortover asfalten. Du gjorde alt for å holde deg i ro mens du ventet på Nåfras hånlige latter

– Perf. Tror de har billigere øl på mandager også, sa Nåfra, – kom, vi stikker før vi regner bort. Du nikket vagt og fulgte med dem mens du prøvde å fastslå om det var sarkasme eller ikke.

Praten gikk. Mer mellom dem enn deg. De spurte hvorfor du var så stille, du smilte og sa at du bare var litt trøtt. Nåfra drakk en veldig spesiell amber ale rett fra flasken, Dafra drakk øl. Du hadde stått foran øltavlen i to minutter uten å klare å bestemme deg for hva du skulle bestille da mobilen din ringte. Jobben. Du vinket med hånda til de to andre og pekte på mobilen din, de nikket tilbake og pratet videre, du stilte gikk ut på fortauet og klemte øret dit mot telefonen mens regnvannet rant over ansiktet ditt. Stemmen til en middelaldrende, vagt gretten dame, stilte deg et retorisk spørsmål om hvorvidt du skulle ha vært på nattevakt for en time siden.

Du hostet opp en løgn om at du var syk og at du hadde ringt og sagt ifra om det tidligere på dagen. Heldigvis var det rolig på jobb. Du snudde deg mot inngangsdøren til Studenthuset. Så snudde du deg bort fra den og gikk målløst oppover gaten. Du gikk forbi flere utesteder før du satte deg på en av steinblokkene bak kinoen og sendte en melding til Dafra om at du måtte løpe til Bybanen for å rekke jobben du hadde glemt – Sorry for det og takk for besøket. Så skrudde du av mobilen og kjente på regnet begynte å trekke gjennom jakken din.

Du satt der en stund før du gikk hjem. På vei hjemover skrudde du på mobilen igjen og leste de to meldingene du hadde fått. Dafra takket for seg og sa at Nåfra hadde fulgt ham til bussen, Nåfra skrev at Dafra var en kul fyr og spurte om hva som var greia med at du ikke sa hade før du dro. Begge skrev at du fikk kose deg på jobb.

Du hadde rukket å bli kald da du leste meldingene ferdig. Du så et gikk forbi et solarium som fortsatt var åpent. Du bestemte deg for å ta sol for første gang. Og mens du lå og badet i UV, tenkte du over at dette på en merkelig måte hadde dette gått over all forventning.

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.