Når prestasjon blir en plikt

Fremtiden sto fremfor ham som en mur av muligheter – Nils-Fredrik Nielsen. Illustrasjon: Kristin Huang

”Du kan bli akkurat hva du vil!”, sa de. Vi ble generasjon prestasjon. Er det foreldregenerasjonen sin feil?

Prosjektbarna
Har barn og unge fått tredd på en tvangstrøye av muligheter de ikke kan gå glipp av? “Generasjon prestasjon” er prosjektbarna til foreldrene, sier psykiater Anne Kristine Bergem som holdt foredrag på Modum Bad-konferansen #psyktnormalt. Det er generasjonen som har gått på korps på mandag, kor på tirsdag, fotball på onsdag, håndball på torsdag og teater på fredag. De er resultatet av foreldrenes mangel på grenser. De kunne bli akkurat hva de ville, men de ble slitne før de var fylt 13. 

– Foreldre vil så fryktelig gjerne at barna sine skal ha det bra, at de skal lykkes, bli hva de vil og ha alle muligheter. Foreldrene mener godt, men barn og unge blir bærere av ambisjonene, og får forventinger som er mange størrelser for store helt fra starten av, mener Bergem. 

Noen foreldre har hørt at barn som begynner på fiolin i en alder av 4 blir ordentlig gode, forteller Bergem. For sikkerhets skyld lar de derfor barna sine begynne på fiolin, i tilfelle de viser seg å være et stort talent. Det samme gjelder også fotballen.

– Det blir fort veldig mye om foreldre skal forsikre at barn og unge ikke går glipp av noe, i tilfelle det skulle vise seg at de var et talent helt fra starten av, sier Bergem.

Frihetens tvang
Fremtiden sto fremfor ham som en mur av muligheter. Sitatet som Bergem leste høyt, var hentet fra boken Det er aldri for tidlig å angre – Tristesser II av Nils-Fredrik Nielsen. Bergem eksemplifiserte med det kjente begrepet ”Friår”. Året flere kunne tenke seg å ligge på sofaen, men i stedet står ovenfor valget om å reise jorda rundt, være frivillig, sjonglere tre-fire jobber, ta opp igjen noen eksamener og samtidig finne ut hvem de er og hva de vil bli. Har selvrealiseringen blitt enda en plikt?

– Friåret kan nesten ses på som en forlengelse av selvrealiseringsjaget fremfor et pust i bakken. I dag er alt så voldsomt, det vanlige er ikke bra nok, sier Bergem.

”For en nydelig tegning! Du er så flink! Du kan bli kunstner!”. Bergem påpeker at det er ingen som fokuserer på at det er mye glede i å kose seg med å tegne og at denne gleden kan en faktisk alltid ha med seg. Hun mener at voksne er for raske til å legge opp en forventing og i altfor liten grad fokuserer på opplevelsen i seg selv.

Det kan nesten se ut som om det har blitt en byrde å bare være, nettopp fordi det innebærer å bli noe. Har foreldrene våre lært oss å se alle mulighetene og samtidig glemt å lære oss at ikke alle mulighetene gir glede? Kanskje kan dette ses i sammenheng med økt medisinering og økte rapporteringer av psykiske plager blant unge.

Positivitetens paradoks
“Ikke vær lei deg!” og “Såså, ikke gråt vennen min! er velbrukte fraser blant foreldre. Bergem spør om denne generasjonen aldri har fått øve seg på å være vanlige mennesker som også er triste og sinte? Når barn ramler og slår seg, finner foreldre en ispinne. Når katten dør, da kan barna få ny katt. Bergem lurer på om dagens unge egentlig noen gang har fått lov å stå i følelsene sine. Har noen fortalt dem: ”Ja, dette ER vondt og vanskelig.”?

Katarsis gjestet Modum Bad-konferansen #psyktnormalt den 27. oktober i Oslo. Foto: Unni Tobiassen Lie

– Og hva skjer da, når man senere som student møter vonde følelser man ikke har forholdt seg til til før? Skal man fortsette å spise is da?

Gravstøtten til “generasjon prestasjon”
Kliniker og forsker på Modum Bad Karianne Vrabel, som også holdt foredrag på Modum Bad-konferansen, stilte et spørsmål som slår lufta ut av prestasjonsjaget: Hva vil du skal stå på gravstøtten din egentlig?

Han vant i hvertfall Marathon. Hun skrev mange forskningsartikler. Hun ble hvertfall tynn. Han fikk A på alle eksamenene sine.

Kliniker og forsker Karianne Vrabel på Modum Bad-konferansen. Foto: Grete Edland Westerlund

Vrabel setter prestasjonskarusellen på spissen, og fremprovoserer med dette kanskje mer skam enn et ønske om endring. Kanskje kan likevel skammen over hva vi har vektlagt i livene våre få oss til å ville endre. Forhåpentligvis innser vi at livet ikke skal være en konkurranse, og vil jobbe mot å verdsette tilstedeværelse i eget liv fremfor det vi får til.

Bergem trekker også frem lignende tematikk, hun forteller om de hun har snakket med som er alvorlig kreftsyke. Det er ingen av dem som forteller at det er synd at de ikke har fått flere fine titler, forteller hun. Tvert imot skulle de ønske at de hadde brukt mer tid på familie og venner. Det de gruer seg til er å ikke få bedre tid med dem de er glad i.

– Mitt dype brennende ønske er at ungdommene våre skal slippe å måtte få en alvorlig sykdom eller nesten dø før de skjønner hva som er viktig i livet, sier Bergem.

Årlig inviterer Modum Bad til konferanse om psykologi og samfunn. #Psyktnormalt var temaet for årets Modum bad-konferanse som ble avholdt i slutten av oktober. Tendenser i barne- og ungdomskulturen og unges psykiske helse var på agendaen.