Overspisingslidelse er den mest utbredte formen for spiseforstyrrelse i Norge i dag. Samtidig er det den kanskje minst kjente. Dette er problematisk, mener postdoktor Yngvild Sørebø Danielsen.
For mange er spiseforstyrrelser synonymt med slanking og undervekt, hvor bulimi og anoreksi er de mest kjente formene for spiseforstyrrelser. Likevel er overspisingslidelse den mest utbredte spiseforstyrrelsen. I Norge oppfyller hele 3 % av befolkningen kriteriene for en overspisingslidelse, og blant mennesker med BMI over 27 er prevalensen på 25-30 %. Hva gjør dette manglende fokuset med mulighetene for identifikasjon og behandling av mennesker med en overspisingslidelse?
Overspisingslidelse kjennetegnes ved episoder hvor en inntar en større mengde mat over kort tid. En skiller overspisingslidelse fra bulimi ved at det ikke nødvendigvis innebærer kompensatorisk atferd, som oppkast eller bruk av lakserende midler.
– For mennesker med overspisingslidelse tenderer spisingen til å fungere som en måte å håndtere eller regulere ens følelser. Man ser en tendens til lavt selvbilde, og overspisingsepisodene er assosiert med ulike negative følelser, som tap av kontroll, skam og skyldfølelse, forteller postdoktor ved Institutt for klinisk psykologi ved UiB, Yngvild Sørebø Danielsen.
Danielsen har bred erfaring med behandling av spiseforstyrrelser og fedme, både gjennom sitt arbeid på Seksjon for Spiseforstyrrelser på Haukeland Universitetssjukehus, samt ved Poliklinikk for overvekt. Hun rapporterer at man per i dag har relativt gode behandlingstilbud for spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi. Det er imidlertid lite fokus på overspisingslidelse, på tross av at lidelsen og funksjonstapet kan være like stort som ved andre spiseforstyrrelser.
– Overspisingslidelse blir nok satt litt i skyggen sammenliknet med de andre typene spiseforstyrrelsene, og blir ofte ikke fanget opp i helsetjenestene, opplyser Danielsen.
Hun mener årsakene til dette kan være flere, men både legers og pasienters kjennskap til diagnosen, behandlingens tilgjengelighet, samt skam og skyld assosiert med lidelsen kan tenkes å bidra.
For optimal behandling er det essensielt at helsepersonell kan identifisere mennesker med overspisingslidelse, men dette ser ofte ut til å svikte i dagens helsetjenester. Spesielt utfordrende er det å skille mennesker med “klassisk overvekt” og overspisingslidelse med tilhørende overvekt.
– Som ved andre former for spiseforstyrrelser vil en overspisingslidelse være assosiert med økt fokus på kropp, vekt og mat, og det er mye negative følelser knyttet til dette. En ser også en veksling mellom slanking og overspisingsepisoder, en tendens en ikke finner like ofte hos mennesker med overvekt, utdyper Danielsen.
Grunnet vansker med å skille overvekt og overspisingslidelse, blir flere pasienter med overspisingsproblematikk henvist til behandling for overvekt. Denne behandlingen dreier seg om vektreduksjon og livsstilsendring, og kalorirestriksjon er en sentral komponent. For mennesker med overspisingslidelse kan kalorirestriksjon trigge tanker og følelser knyttet til spiseforstyrrelsen, og en risikerer at lidelsen forverres.
Danielsen argumenterer for at behandling av overspisingslidelse i hovedsak bør rette seg mot å etablere, og få kontroll på, gode spisemønstre, samt jobbe med tanker og følelser knyttet til overspising gjennom psykoterapi. En utfordring er imidlertid at for få mennesker får et slikt behandlingstilbud for overspising.
– Overspisingslidelse er den minst behandlede spiseforstyrrelsen, og det er en tendens til at dersom en får hjelp, blir hovedfokus ofte på andre komorbide lidelser fremfor spiseforstyrrelsen, forteller Danielsen.
Hvorfor er det slik?
– Vi vet ikke. En mulig årsak er at diagnosen er nyere, og det kan tenkes at den diagnostiske kunnskapen ikke er like god. En annen mulig faktor kan være at overspisingslidelse ikke blir sett på som like alvorlig som andre spiseforstyrrelser.
Danielsen utdyper at anoreksi for eksempel kan oppleves som mer livstruende eller alvorlig, på tross av at livskvaliteten og funksjonen er like nedsatt ved overspisingslidelse. Dette kan i verste fall føre til en nedprioritering av identifisering og behandling av mennesker med overspisingslidelse. Men Danielsen øyner håp.
– Jeg håper at med økt kunnskap om overspisingslidelse, både blant pasienter og helsepersonell, samt mer forskning, vil en etterhvert kunne både fange opp flere pasienter, samt kunne tilby de et bedre behandlingstilbud. Forskning viser at behandling kan fungere, så jeg er optimistisk, avslutter hun.