Peder Kjøs er et av Norges mest fremtredende psykologfjes i media. Nylig var han på Litteraturhuset i Bergen for å snakke om når terapi ikke når frem. Katarsis tok en prat med ham.
Billettene er utsolgt og seteradene fulle av unge og eldre ute etter å lære mer om de mer skyggelagte sidene ved psykoterapien. Hele Norges terapeut har tatt plass i stolen på scenen.
Psykolog Peder Kjøs er aktuell med podcasten Hos Peder, og kjent fra NRK-serien Jeg mot meg. Han har fått mye anerkjennelse for å belyse terapi og psykisk uhelse for folk flest.
– Det er også viktig å ta tak i de mindre suksessfulle sidene ved det å drive med terapi, sier Kjøs.
Allerede når man skal snakke om hva “vellykket” terapi er, møter man på problemer. I dag er det stor interesse for evidens i psykoterapien, men alle har en egen formening om hva som regnes som vellykket terapi. Kjøs trekker frem at terapien har flere plan, og at den kan være bra selv om det ikke gir utslag i symptomlette.
– Jeg har etter en tid prøvd å trekke noen rene linjer i møte med klienter, og legge problemstillingen ned på et plan som er håndterlig og forståelig. Jeg pleier å tenke “hvem er du, og hva er greia di?”, sier Kjøs.
Så hvem er du, Peder Kjøs, og hva er greia di?
Det første møtet
Jeg møter Peder Kjøs i etterkant av samtalen, med intensjon om å få et bedre grep på personen bak TV-skjermen.
Hvordan var ditt første møte med terapeutrollen?
– Mitt første møte var gjennom forpraksisen på studiet. Jeg tror man alltid kommer til å huske sin første klient, det er litt som med andre første ganger her i livet. Det er så nytt og annerledes, og griper deg og opptar deg på en helt spesiell måte, forteller Kjøs.
Han var tidlig opptatt av å gjøre terapien så riktig som mulig, og la mye energi i det å tolke og analysere seg selv som terapeut.
– Man hadde jo lyst til å gjøre ting riktig og bra. Derfor ble det ganske metodisk i starten, men slik tror jeg det er for de fleste. En slags feil jeg gjorde ganske lenge var at jeg var opptatt av å oppdage ting fort, gjennomskue og se mønstre. På akkurat det området har jeg blitt mindre ambisiøs, sier Kjøs.
Har du noen tips til studenter som studerer psykologi nå?
– Mitt tips er at du ikke må tenke at du må være så jævlig flink med en gang. Det er det ingen som er. Det er lov å være nybegynner, påpeker Kjøs.
– Ikke prøv å være så jævlig flink
Peder forteller videre at han alltid har hatt en interesse for menneskelig kontakt. Nysgjerrighet er gjennomgående i terapien og motivasjonen for det han gjør.
– Da jeg var kid hadde jeg lyst til å bli journalist, og jeg har alltid hatt lyst til å drive med menneskelige og søkende ting. Nysgjerrigheten er gjennomgående, og noe som har vært en drive for meg, sier Kjøs.
Balansekunstneren
I ungdomsåra var drømmen å bli rockestjerne. Guttedrømmen ble så byttet ut med lesestoff og psykologistudier.
Har du likevel med deg noe av den rockestilen nå?
Kjøs har interesse for alle typer kunst som gir uttrykk for den menneskelige erfaring og opplevelsesverden. Han har alltid likt å ha litt ulike perspektiver, og tror påfyll av andre ting som ikke har noe med psykologi å gjøre, er sunt. For å ta en pause fra terapirommet lar han seg oppsluke av musikk og litteratur. Han hadde også en periode hvor han kjørte veteranmotorsykkel.
– Jeg tenker at terapi er mer som å gå på kunstutstilling eller i kirka, enn å gå til legen. Det handler om hvordan folk har ulike måter å skape mening på, og terapien skal være en slags forløsende prosess. For hva betyr det egentlig å være frisk?, spør Kjøs.
Kjøs er også opptatt av å finne balansepunktet mellom det menneskelige og det tekniske. Alliansen skal ikke være et venninneforhold, men et arbeidsforhold.
– Det er det som er krevende med å være terapeut: Du må ha dette overblikket. Du må ha hold i det tekniske planet og det menneskelige planet samtidig. Det er et menneskelig møte, men et menneskelig møte grunnet i teknikk, påpeker Kjøs.
– Terapien er et menneskelig møte, men et menneskelig møte grunnet i teknikk.
Hva tenker du om at det psykologiske perspektivet griper om seg i samfunnet?
– Det er veldig mye bra med det. Det som er spesielt bra er interessen for subjektiviteten, den enkeltes opplevelse og meningsdannelse. Hva er det som er viktig for deg? På den andre siden kan psykologien på sitt dårligste være narsissismens løpegutt. Man skal være opptatt av den enkelte, uten at det blir for egosentrisk, avslutter Kjøs.