Atle Dyregrov: Når Flor, som mange andre, tror på det som andre har gjentatt og gjentatt, uten å gå til originalartiklene som inngår, blir han et flokkdyr som er med på siteringsritualet som har preget dette området. Da mener jeg at han ikke «tenker sjæl», men lar andre gjøre det for seg.
Tekst av: Atle Dyregrov
Psykologspesialist, dr. philos og falig leder ved Senter for Krisepsykologi
Jørgen Flor vil åpenbart ikke lese annet enn det som passer med hans eksisterende oppfatning. Han unnlater å svare på det jeg skriver og messer videre på det samme. Da Jeffrey Mitchell lanserte debriefing som metode mot slutten av 1970-tallet og skrev om denne fremgangsmåten (Mitchell, 1983) var det ikke som korte individuelle samtaler, men som gruppesamtaler benyttet for personell som hadde opplevd noe sammen. Da vi introduserte det til Skandinavia og Europa i 1988 og 1989 (Dyregrov & Mitchell, 1988; Dyregrov, 1989), og kalte det psykologisk debriefing, var det også for bruk med grupper. Det ble anbefalt å vente med slike samtaler minimum 24 timer etter en hendelse. I USA ble det kalt «critical incident stress debriefing» fordi innsatspersonell, som metoden var utviklet for, lett styrer unna alt som har med «psykologi» å gjøre.
Les: Jørgen Flor Advarer mot samtaler rett etter traumer
Når den første Cochrane-rapporten (Wessely, Rose & Bisson, 1998) kom, besto den av 6 studier som vesentlig omhandler svært korte samtaler av mindre enn en times varighet etter alvorlige livshendelser. Dette er ikke slik debriefing er beskrevet, og derfor kom hele debatten skjevt ut. Når all samtale etter en potensiell traumatisk hendelse kalles debriefing og undersøkes som sådan, blir jo resultatet lett meningsløst. Det er som om all terapi skulle bli vurdert som psykoanalyse, selv om det var CBT, eksponeringsterapi eller EMDR som ble benyttet. Grunnen til at jeg hever stemmen er at den kritikken som da urettmessig ble rettet mot tidlig intervensjon rammet vilkårlig og førte til at oppfølgingsrutiner med viktige samtaler for grupper som har opplevd en alvorlig hendelse sammen har blitt fratatt oppfølgingsmuligheter. Senere Cochrane-rapporter har fortsatt å inkludere de samme 6 studiene og lagt til flere, uten at de fleste av disse har vært særlig mer representative for hva debriefing er enn de første. Når Flor henviser til disse uten motforestillinger, synes jeg det er svært kritikkverdig.
Les: Kaller Flor sine advarsler et oppgulp fra en gammel debatt
Nok en gang: les originalartiklene
Det er jo spesielt at Flor i sitt innlegg nummer to ikke forholder seg til noe av det jeg skrev, eller eksemplene på rapporter som jeg trekker frem, men bare henviser til at det er best å tro på kunnskapsoppsummeringer eller metastudier. Han vil ikke sjekke ut hva som inngår i dem. Når jeg i mitt tilsvar påpeker den ringe kvaliteten i studiene som inngikk i første Cochrane-rapport, med Lee og medarbeidere som eksempel, så velger han å overse dette. Da er jo enhver diskusjon umulig – han har bestemt seg og vil ikke forholde seg til noe som rokker ved hans «kunnskapsgrunnlag». Jeg har alltid likt Trond Viggo Torgersens sang der han synger: «Du må tenke sjæl». Flor synes å ville la metastudier og kunnskapsoversikter tenke for seg.
Om Flor hadde tatt seg umaken ved å lese f.eks. Lee og medarbeideres studie (1996) som inngår i Cochrane-rapporten og ikke føyse den til side som en enkeltrapport og deretter svart på om han synes en Cochrane-rapportsom inneholder så svake studier er ok, så ville vi kunne hatt en faglig debatt. Det er noe som heter «garbage in gives garbage out» og det er virkelig den første Cochrane-rapporten et eksempel på. Lee og medarbeidere sin studie er tatt med som et eksempel på hvor gale det går når metodologiske krav alene nyttes ved inkludering, og kvaliteten på intervensjonen ikke spiller noen rolle. Jeg undres jo på om Flor i det hele tatt har lest den første Cochrane-rapporten? Den er syltynn – jeg sitter med den foran meg.
Les: Hvorfor så høylytt dyregrov?
Når jeg bruker Carlier og medarbeidere (2000) sin studie som eksempel så er det fordi den er typisk for de studier som er inkludert i senere Cochrane-rapporter om debriefing. Der gjennomføres meningsløs intervensjoner av ekstrem kort varighet; 41.4, 17.4 og 15.9 minutter. Synes Flor det er ok? Jeg tror dessverre at Flor ikke har gått inn i de studiene som inngår, men har valgt å tenke at «det er jo en Cochrane-rapport og da må den være bra. Jeg kan ikke forstå det på annen måte når han ikke er villig til å diskutere substansen i disse sammenfatningene. Når Flor, som mange andre, tror på det som andre har gjentatt og gjentatt, uten å gå til originalartiklene som inngår, blir han et flokkdyr som er med på siteringsritualet som har preget dette området. Da mener jeg at han ikke «tenker sjæl», men lar andre gjøre det for seg.
Ikke terapi
Det kan se ut som Flor lever i villfarelsen at debriefing er terapi og diskuterer og vurderer metoden med dette utgangspunkt. Det blir meningsløst når Flor skriver at etter terroren i USA ble «tusenvis av terapeuter satt i gang med å utøve psykologisk debriefing (mer presist kalt Critical Incident Stress Debriefing) til ofre, hjelpearbeidere og berørte». Da blir alt som skjedde av samtaler puttet i sekken «debriefing» og forvirringen fortsetter. Jeg vil for øvrig gjerne ha referansene til de studiene som Flor her henviser til om bruk av debriefing i New York (og skadevirkningene dette skal ha hatt). Jeg har ikke funnet dem og vil gjerne se hvordan intervensjonene beskrives og gjøre meg opp en mening om dette kan kalles debriefing.
Meg bekjent finnes det i det minste en forskningsrapport fra 11. september hvor debriefing inngår. Boscarino, Adams og Figley undersøkte en gruppe på 1681 voksne gjennom telefonintervju 1 og 2 år etter katastrofen. De viste at 2-3 korte sesjoner med mentalt helsepersonell (forfatterne omtaler kriseintervensjonen som å være det som vanligvis kalles psykologisk debriefing eller critical incident stress management) hadde en positiv virkning over en rekke helsemål. Kriseintervensjonen reduserte alkoholavhengighet og drikking, medførte reduksjon i PTSD symptomer, depresjon, angst og somatisering. De konkluderer med å skrive: ”Based on our current findings, we suggest that crisis intervention services should be considered as a first line of emergency management for those potentially affected by large-scale community disasters” (Boscarino, Adams & Figley, 2005, s. 18). I en annen studie viser de at formell psykoterapi og medisinering ser ut til å ha en negativ effekt (Boscarino & Adams, 2008)
Først ikke gjør skade
Debriefing er ikke terapi og har ikke som hovedmål å redusere PTSD. Det blir feil å tenke at det vi gjør tidlig etter kritiske hendelser først og fremst skal ha som mål å redusere eller forebygge psykiske problemer. Mobilisering av sosial støtte, bruk av likemannsstøtte m.m. kan være viktige mål i seg selv. For arbeidsgrupper vil tidligere normalisering av situasjonen, mobilisering av kollegastøtte, samhold og fellesskap, læring m.m. kunne være betydningsfullt.
Det er selvfølgelig alltid en fare for å gjøre skade som fagfolk, både når vi intervenerer, men også om vi ikke gjør det om vi kunne være til hjelp. Jeg har ikke problem med at vi som psykologer skal ha et kritisk blikk på vår egen virksomhet. Jeg har i hele min tid som psykolog forsøkt å være opplest på nyere litteratur innen områdene jeg arbeider på, jeg bruker flere timer ukentlig på å holde meg oppdatert på ny forskning og faglitteratur, fordi jeg ønsker å tilby mine klienter så god hjelp som mulig. Fordi jeg stadig kurser andre, søker jeg også ny kunnskap og nye metoder. Forskning og faglitteratur kan imidlertid aldri erstatte den kliniske erfaring som en får i møte med enkeltpersoner, familier og grupper. Metastudier og oversiktsartikler, og til en viss grad RCT-studier er ofte lite relevant for den enkelte klient som en møter. Det betyr selvfølgelig ikke at de er uviktige, men de danner en kunnskapsramme for kliniske beslutninger og klinisk praksis. Det er viktig å tenke sjæl og ikke stole blindt på teori eller forskning. For noen år siden laget jeg en setning for meg selv som jeg også har formidlet til andre: Teorier er bare gyldige til virkeligheten viser oss noe annet.
Flor ba om å få tilsendt rapporten fra den britiske psykologforeningen – jeg håper han leser den og forstår at det er flere enn jeg som mener at i forhold til debriefing så ble barnet kastet ut med badevannet.
Les også: Hjelper Flor vs. Dyregrov-debatten oss videre?
Referanser
Boscarino, J. A., & Adams, R. E. (2008). Overview of findings from the World Trade Center Disaster Outcome Study: recommendations for future research after exposure to psychological trauma. International Journal of Emergency Mental Health, 10(4), 275–290.
Boscarino, J.A., Adams, R.E., & Figley, C.R. (2005). A prospective cohort study of the effectiveness of employer-sponsored crisis interventions after a major disaster. International Journal of Mental Health, 7, 9-22.
Carlier, I. V. E., Voerman, A. E. & Gersons, B. P. R. (2000). The influence of occupational debriefing on post–traumatic stress symptomatology in traumatized police officers. British Journal of Medical Psychology, 73, 87–98.
Dyregrov, A. (1989). Caring for helpers in disaster situations: Psychological debriefing. Disaster Management, 2, 25–30.
Dyregrov, A., & Mitchell, J. T. (1988). Psykologisk debriefing. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 25, 217–224.
Lee, C., Slade, P., & Lygo, V. (1996). The influence of psychological debriefing on emotional adaptation in women following early miscarriage: a preliminary study. British Journal of Medical Psychology, 69, 47–58.