Gruppearbeid er en av de mest brukte arbeidsmetodene på psykologutdanningen ved Universitetet i Bergen. Hva er det egentlig godt for?
I mine anekdotiske feltstudier har jeg synset frem til fire stadier i gruppearbeidets utvikling. Det første steget er at gruppen møtes i kantinen, eller et annet egnet sted, for å enes om hva som skal gjøres. Dette er gjerne det mest tidkrevende steget, fordi gruppen nøye må overveie om fremgangsmåten vil kreve mer innsats enn man trenger for å få “godkjent”. Etter dette kritiske stadiet, innledes andre stadium der gruppen diskuterer hvem som skal gjøre hva. Hvis det første stadiet er det mest tidkrevende, krever dette stadiet mest presisjon. Det totale arbeidet må varsomt deles inn i like store deler, som ikke sjeldent fordrer bruk av både skålvekt og målebånd. Deretter inntreffer tredje stadium, selve utførelsesstadiet. Det enkelte gruppemedlem går da hver til sitt og arbeider i fred og fordragelighet uten forstyrrende elementer, som innspill fra andre gruppemedlemmer. Så, i fjerde stadium, det såkalte “skredderstadiet”, møtes gruppen en siste gang, gjerne en halvtime før innleveringens eller presentasjonens tidsfrist, for å sy det hele sammen til å i det minste virke som et kollektivt arbeid.
Jeg kritiserer ikke gruppearbeid som arbeidsmetode i seg selv. Gruppearbeid kan tidvis ha klare fordeler. For eksempel når en skal angripe oppgaver av en slik kompleksitet at det er nødvendig å fordele arbeidet for å rekke å komme igjennom alt for å forstå helheten. Imidlertid blir arbeidsformen meningsløs når såkalt “gruppearbeid” kun er ineffektivt individuelt arbeid forkledd som samarbeid.
Min innvending retter seg mot hyppigheten gruppearbeid brukes i undervisningen. Den høye frekvensen av gruppearbeider er ikke bare med på å svekke læringsutbyttet, men særlig er det med på å forringe gruppearbeid som metode. I takt med antallet gruppearbeid, fostrer fakultetet samtidig den utilsiktede utviklingen av studenter som er finslipt i kunsten å få mest mulig ut av minst mulig innsats.
Dersom det faktisk skulle være slik at gruppearbeid som ferdighet ble vektlagt i psykologutdanningen, burde det samtidig fokuseres mer på prosess og mindre på resultat. Hvorfor ikke lære ferdigheter for å bedre kunne samarbeide i grupper, for deretter prøve det ut i praksis ved å arbeide med en fagrelevant problemstilling? Gruppearbeid kunne på denne måten blitt undervist som et håndverk i å samarbeide med andre.
Slik gruppearbeidet brukes i dag, er det derimot lite eller ingen fokus på prosess men alt på resultat. Det er heller intet i undervisningsopplegget som vektlegger gruppearbeidet i seg selv. Gruppearbeidet blir mer tatt for gitt som noe alle vet hvordan man gjør og som går i orden av seg selv.
Det er ikke umiddelbart tydelig for meg hva som er årsaken til den overdrevne vektleggingen av gruppearbeid på psykologstudiet. Det er nesten så gruppearbeid er en moralsk ting, der det å arbeide i grupper er godt i seg selv.
Jeg har likevel en snikende mistanke om at det handler mer om økonomisering av sensurvirksomheten enn om studiekvalitet. Å dele klassen i grupper på eksempelvis 4, gir en umiddelbar innsparing på 75% i sensurarbeid med hensyn til det samlede antall oppgaver som produseres av klassen.
Jeg stiller derfor et åpent spørsmål til fakultetsledelsen: Finnes det tilstrekkelige faglige begrunnelser for å basere psykologutdanningen på gruppearbeid i det omfanget det gjøres i dag, eller er det heller knyttet til innsparing og byråkratisk effektivisering av utdanningen? Jeg lurer, fordi det etter min mening går ut over kvaliteten på utdanningen.
Grupper kan være fantastiske fenomen som lar mennesker yte utover det de kan utgjøre alene. Denne effekten er imidlertid ikke en automatisk følge av å sette mennesker til å arbeide sammen i grupper, men må dyrkes, stelles og ivaretas for at det til slutt skal bære samarbeidets frukter.