Forlokkende som den er; lykken er en flyktig og forgjengelig størrelse. Den har en tendens til å forsvinne like fort som den melder sin ankomst. Kan det være at vår overdrevne opptatthet av lykke er noe av det som gjør oss ulykkelige?
I Ideer-spalten undersøker Håkon Nævdal problemstillinger i skjæringspunktet mellom psykologi og filosofi. Små og store dilemmaer drøftes, som oftest med konsekvenser for eksistensens fundament.
I essayet Meningen med livet (Morgenbladet, 07.08.2015) reflekterer Lone Frank over Roy Baumeisters påstand om at velbehag i livet og selvrealisering i langt større grad enn å oppnå lykke, handler om å oppnå mening. Denne innsikten har oppsiktsvekkende implikasjoner, særlig fordi søken etter lykke viser seg å virke undergravende på velvære og oppfyllelse. Baumeister fant nemlig at lykke og mening ofte er motstridende størrelser. Det som gjør mennesker lykkelige oppleves gjerne som uten mening, og det som oppleves som meningsfullt medfører redusert lykke. For eksempel fant Baumeister at de som har fått barn opplevde det som svært meningsfullt, men at det samtidig medførte redusert lykke. Hvis dette er sant, inviterer det spørsmålet: Har vi misforstått lykken?
I tråd med det post-positivistiske paradigmet vi befinner oss i, vil jeg forsøke å falsifisere påstanden om at lykken vi søker holder falske løfter om selvrealisering. Jeg vil utføre et tankeeksperiment med meg selv som forsøksperson: Med lykken som ytterste og eneste mål i livet, fullstendig blottet behovet for mening, hvor ville jeg da ha vært? Utfallene kan plasseres på en dimensjon av oppnådd grad av lykke, fordelt mellom ytterpunktene minimalt og maksimalt. Som representant for det minimale ytterpunktet, finner jeg meg selv som klinisk deprimert. På den maksimale ytterkant meg selv som heroinist.
Heroinisten tilfører lykkens kjemiske ekvivalent i kroppen gjennom en nål for dermed alltid å jage følelsen av den
Det sies at heroin gir en så potent virkning i sentralnervesystemets belønningskretser at det gir en velbehagsfølelse uten sidestykke, en lykkerus verken før eller siden gjenopplevd. Den første heroinrusen flytter referansesystemet, så og si. Det sies ofte at det første skuddet med heroin tilsvarer Himmelen. Skuddet forelegger en belønningsmessig revolusjon, men i revolusjonens natur ligger endringen. En revolusjon kan ikke gjenoppleves, for det som skulle endres er allerede endret. Alle de senere skuddene er bare halvguder. Og kampen mot abstinensene likner til sammenlikning på helvete, hvis eneste redning er håpet om å gjenoppleve den store rusen. Lykken, som til en hver tid ligger et skritt foran, uoppnåelig. Heroinisten tilfører lykkens kjemiske ekvivalent i kroppen gjennom en nål for dermed alltid å jage følelsen av den.
Der heroinisten blir kastet fra himmel til helvete, befinner den deprimerte seg alt for godt plantet på jorden og opplever verken eller. Men himmelen, lykken, er stadig i tankene, i fokus. Den deprimerte strekker sine altfor korte armer opp mot himmelen som om det skulle ha noen betydning for å redusere den celestiale avstanden mellom de to. Og mens armene er strukket og øynene vendt oppover, glemmes det stadig tikkende livet på jorden, hverdagen. Det desperate og altoppslukende forsøket på å oppnå nettopp lykken slår stolen under bena på hele lykkeprosjektet og etterlater en blytung og meningsløs tilværelse, fullstendig blottet for glede. Alle de meningsløse forsøkene på å oppnå lykken som aldri kom, har etterlatt seg et vakuum som ikke kan reverseres.
Felles for disse tragiske versjonene av meg er at de begge er fundamentale hedonister, hedonistiske ekstremister. Som heroinist er jeg ekstrem ved å ha tatt snarveien til lykke, som deprimert ekstrem ved å ha viet alt fokus på å lete etter den.
Og er de så forskjellige fra meg? Befinner ikke jeg meg også på denne dimensjonen, lykkesøkende og optimistisk, med persevererende pågangsmot og lojalitet til tross for de kontinuerlige skuffelsene når lykken nok en gang glipper. Kan ikke jeg også identifisere meg med disse to fortapte sjeler?
Vår kulturs løgnaktige mantra om at lykken skal være del av din hverdag, din person og identitet, innebærer en betydelig misforståelse
Jeg har verken blitt heroinist eller deprimert, sier du. Min logikk er feilslått, antar du. Jeg forsøker å være morsom og spydig, hentyder du. Men nei, tankeeksperimentet bærer en tydelig konklusjon. Lykken er feilslått, lykken bør ikke være et mål. Lykken kan skade deg, lure deg, utnytte deg. Baumeister må ha rett: Lykken er feilslått. Mine små depressive drypp, min frustrasjon over å miste lykkefølelsen, min misfornøydhet ved ikke å være lykkelig en dag, er konsekvens og produkt av de første stegene på en forlokkende og fatal sti.
Vår kulturs løgnaktige mantra om at lykken skal være del av din hverdag, din person og identitet, innebærer en betydelig misforståelse. Lykken må aldri være et mål, for den vil aldri være mer enn et biprodukt. Eller i F. S. Fitzgeralds mer dystre ordelag: “Happiness (…) is only the first hour after the alleviation of some especially intense misery”. Lykke er bare en av mange følelser, signalet på gjenopprettet likevekt, tilfredsstilt behov.
Hvordan kunne det vært annerledes? Dersom ikke lykken var belønningen for fremgang, hvor ville da menneskeheten vært? Vi ville alle satt oss ned og sett på målstreken langt der fremme og ruset oss på vår egen meningsløse lykke.
Kanskje det er derfor Walter Mischels berømte Marshmellows-test så godt predikerer livets utfall. De barna som klarer å motstå fristelsen fra å spise en bit skumgummi til fordel for å få spise to senere, er de som klarer seg best senere i livet. Den som har et edruelig forhold til lykkefølelsen vet å bruke dens løfte til å mestre det ubehagelige. Således plasserer de den assosierte lykkefølelsen foran seg. Slik som den sultne hesten går etter gulroten som henger foran dens øyne gir forventningen om belønning kraft. Emosjonen konverteres til motivasjon.
Mening er å gjøre en forskjell, endre det som allerede er. I fravær av umiddelbare og primitive behov må vi skape våre egne. Det finnes alltid en meningsbærende aktivitet, men veien dit er ofte vond og den vil til tider medføre mindre lykke. Fordi det impliserer å bevege seg vekk fra likevekt, vekk fra status quo og inn i krigen. Det er derfor Baumeister nok har rett når han hevder at det som oppleves meningsfullt gjerne gjør deg mindre lykkelig. Mening er et velbrukt potensiale, meningsløshet og ulykkelighet det ubrukte. Jeg vil omfavne frustrasjon, lengsel, oppgitthet, ulykkelighet! De er mine veivisere. Da vet jeg at jeg ikke står stille.
Kast vekk jakten på lykke til fordel for søken etter mening! Da vil lykken komme som en naturlig konsekvens, og livet vil fylles av minneverdige og meningsfulle prestasjoner som består også etter at den mektige men midlertidige lykkefølelsen forsvinner. Idet lykken vikles sammen med mening vil lykkefølelsen kunne vekkes gang på gang i tilbakeblikkets glorifiserende lys. Den heroinistiske meg husker derimot bare sin ene store tragiske lykkefølelse, mens den deprimerte har glemt hvordan den noen gang føltes.