Lykkejag på scenekanten

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Monica Santos Herberg
Foto: Monica Santos Herberg

Hva gjør jakten på lykke og selvrealisering med oss som individ og samfunn? Regissør Idun Vik inviterer deg til å utforske denne problemstillingen i forestillingen Lykkeparadigmet.

Mikjel Gjernes
Skribent

Refleksjon rundt et samfunn der søken etter et perfekt liv kan oppleves som det høyeste målet, er kjent for mange. Det er en viktig tematikk som fortjener saklige debatter og god forskning. Imidlertid kan det i blant også være nyttig å trekke hodet ut av det vitenskapelige og faglige, og se hva kunsten kan fortelle oss om saken.

Lykkeparadigmet er et interdisiplinært scenekunstprosjekt utviklet og regissert av Idun Vik i samarbeid med blant annet elektropopartisten Sandra Kolstad. Katarsis var på generalprøven og fikk noen ord med Vik i etterkant.

Foto: Monica Santos Herberg
Foto: Monica Santos Herberg

– Hva legger du i «Lykkeparadigmet»? Vil du si at vi er i dette paradigmet nå?

– Jeg tenker at Lykkeparadigmet er både en tid og en tilstand. Det kan være en betegnelse på vår tidsalder der det å være lykkelig på mange måter er et foreliggende krav og en plikt, skriver Vik i en e-post.

Saken fortsetter under annonsen

Gjennom den veldig intime og engasjerende forestillingen veksler figurene mellom barnlig glede og frykt og frustrasjon.

– Hvis man ikke er lykkelig, eller kanskje heller vellykket, kan man føle seg som unormal, eller som et “avvik”. Dette kan redusere vår evne til å takle vanskeligheter, som alle uansett hvilke omstendigheter man er født inn i, før eller siden møter, og føre til en såkalt polarisering der man føler seg suveren og omnipotent når man lykkes, og fullstendig impotent når man mislykkes.

-Hvordan vil du si forestillingen stiller seg til dette paradigmet? Er det en kritikk? Et bidrag i retning av et eventuelt paradigmeskifte? Er det en hyllest, en kommentar?

– Man er litt fanget i sin egen tid, og klarer ikke se for seg hvordan ting kan være annerledes. Vi vet om alle misforholdene som eksisterer, både i større og små perspektiver, men klarer kanskje verken gjøre noe med det eller tenke seg at det kan være på noen annen måte. Forestillingen er et forsøk på å drøfte og behandle en tid og kultur som omslutter oss, mens vi samtidig søker å utfordre vår egen forestillingsevne, og om det er mulig å se for seg et annet paradigme.

Skrekk og humor blandes i et tidvis groteskt, tidvis vakkert sammensurium av platinablondt hår, segways, katter, laser og elektropopp. Det er mye som skjer men lite som sies, og en får rom til å artikulere egne tanker rundt det en ser og hører rundt seg.

– Forestillingen tar i bunn og grunn for seg essensielle eksistensielle spørsmål rundt hvordan det er å være menneske. Ulike forsøk på å finne mening i sin egen selvforståelse og i omverden, alene og sammen. Slike universelle spørsmål angår og berører oss alle, og hvertfall psykologer!

Lykkeparadigmet spilles på Studio Bergen fem til søndag. Etter lørdagsforestillingen blir det også uformell prat med NLA-professor Paul Otto Brunstad.

 

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Annonse