Livsmesternes mester

For en stund tilbake florerte mediene med innlegg om livsmestringens inntog på timeplanen. Noen er fornøyde med muligheten for å fremme psykisk helse i utdanningsløpet, mens andre stiller seg mer kritiske til Utdanningsdirektoratet sin vage formulering av det tverrgående emnet. 

Blant dem som stiller seg mest kritiske finner vi Ole Jacob Madsen, som møtte opp for å diskutere saken på sosiologisalongen sammen med Henrik Vogt ⁽¹⁾https://www.youtube.com/watch?v=12_gDchGvBE. 

Hva er så livsmestring? Madsen har i Morgenbladet presentert det han kaller Utdanningsdirektoratets nærmeste definisjon: «Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv» ⁽²⁾https://morgenbladet.no/ideer/2020/08/mestre-eller-ikke-mestre-livet-er-dessverre-blitt-sporsmalet. Madsen uttrykker videre at “definisjonen … aspirer like mye til å lære elvene [sic] om tautologier som livet” ⁽³⁾https://morgenbladet.no/ideer/2020/08/mestre-eller-ikke-mestre-livet-er-dessverre-blitt-sporsmalet. Vi kan vel kalle det heller tvilsomt om denne definisjonen hadde passert i ex.phil. Det forventes mer enn sirkulære definisjoner av Utdanningsdirektoratet.

Det er liv! Det er mestring! Det er livsmestring!

På sosiologisalongen henter Madsen frem et mulig rasjonale bak livsmestringen på timeplanen, nemlig noen psykologiske mekanismer myndighetene ønsker å fremme hos de kjære barn: selvregulering og metakognisjon.

For å gjøre rede for selvregulering vises det til marshmallow-studiene, som ble utført for et omtrent et halvt århundre siden. Barna ble presentert en tallerken med godteri, og fikk beskjed om at de skulle få dobbelt så mye, dersom de klarte å motstå fristelsen i 15 minutter. De skulle belønnes om de klarte å regulere seg selv. Oppfølgingsstudier viste at barn som klarte å utsette umiddelbar nytelse til fordel for mer av det gode ved senere anledning, kom bedre ut av det senere i livet ⁽⁴⁾https://psycnet.apa.org/record/1988-19783-001. Høyere grad av selvregulering kan sånn sett sies å henge sammen med høyere grad av livsmestring senere.

Men det at selvregulering korrelerer med større grad av livsmestring betyr ikke at det alene fører til livsmestring. Det finnes andre variabler som spiller inn. I samtalen på sosiologisalongen følger Henrik Vogt opp med et eksempel, nemlig barnets tillit. Senere replikasjoner av selvreguleringsstudiene har vist at barnets tillit til den voksne spiller en avgjørende rolle. Det er ikke alltid sannsynlig at et løfte om mer oppfylles, og da er det jo like greit å kose seg med godteriet så snart som mulig.

Selvregulering er jo egentlig en god ting

Selv om studien ikke er perfekt, så er det jo heller ikke slik at Madsen har et problem med selve ønsket om å trene opp selvreguleringen til barn. Barn må gjerne bli bedre til å regulere egne følelser. Problemet er om det fører til at barn blir tildelt for mye ansvar i møte med livets utfordringer. Barn skal læres opp til å være sin egen lykkes smed, samtidig som de lærer å lese og skrive. Hvis barnet har fått verktøy for å mestre livet, får det delaktig skyld dersom mestringen uteblir. 

Madsen har lenge vist skepsis i møte med individbaserte løsninger for å håndtere samfunnsskapte vansker. Løsningen hjelper kanskje på kort sikt, men på bekostning av en større strukturell selvransakelse. Det lureste vil ikke alltid være å gå innover i subjektet, vi må også kunne vende blikket utover til omgivelsene. Av og til ligger den bedre løsningen i en strukturell endring ⁽⁵⁾Madsen, O. J. (2014). Det er innover vi må gå. Oslo, Norge: Universitetsforlaget.

Psykoedukasjon som tveegget sverd

Undersøkelser i etterkant av livsmestringsprogrammet Utdanning i PSykisk helse (UPS!) viser et tveegget aspekt ved psykoedukasjon. Deltakerne rapporterer å ha bedre kjennskap til egne tanker og følelser, og opplever seg som mer rustet til å møte dem. På samme tid ser en at de rapporter økt grad av psykiske plager etter å ha deltatt i programmet ⁽⁶⁾https://www.youtube.com/watch?v=fi4_XiMuobA. Det er vanskelig å avgjøre om de økte plagene kommer som en naturlig økning med alderen, eller om undervisningen kan ha satt ungdommene på utkikk etter psykiske symptomer, som fører til en selvoppfyllende profeti. Den som leter, den finner. 

På sosiologisalongen uttrykker Madsen en spesifikk bekymring rundt små barn som skal lære om stress fra førsteklasse. På anekdotisk vis forteller han om en dag datteren hans kom hjem fra skolen. Der noen av barna hadde fått små elastiske baller, etter de hadde gjennomført et spesielt kurs. Etter hvert ender hun opp med å spørre faren sin: «Pappa, hva er stress?».

Anekdoten viser en uant konsekvens: barn kan integrere begreper som stress, angst og depresjon tidligere i ordforrådet sitt. Slik får de muligheten til å forstå verden i mer psykologiske termer tidligere enn noen gang, noe som kan gi utslag i selvforståelsen deres. Dette kan føre til en sykdomsgjøring av normale opplevelser. I stedet for å si at det er skummelt å presentere foran klassen, kan elever komme til å forstå denne frykten som sosial angst. Dette er et eksempel hentet fra lærer Anne Grønlie ⁽⁷⁾https://morgenbladet.no/aktuelt/2020/08/pensum-takle-livet-0.

Arne Holte, professor i helsepsykologi på UiO, deler riktignok ikke Madsens frykt for «psykologiseringen» av språket. Holte ser likevel også problemer med måten kunnskap om psykisk helse er i ferd med å implementeres i skoleløpet. Han deler en bekymring med Madsen, nemlig muligheten for inntoget til pseudovitenskapelige aktører ⁽⁸⁾https://morgenbladet.no/aktuelt/2020/08/pensum-takle-livet-0. Med utydelige retningslinjer, hvordan avgjør vi hvilke aktører som skal få lære bort selve livet?

Vage formuleringer og frie tøyler

Ettersom livsmestring ikke er et eget fag, men skal innføres som tverrgående emne, er det ikke utarbeidet et konkret innhold elevene skal gjennom. Mye av det faktiske innholdet blir opp til den enkelte lærer, noe som kan gå begge veier. Noen lærere har mer psykologisk fagkunnskap enn andre, og de fleste lærere har nok forskjellige tanker om hva som skal til for å mestre et liv.

I verste fall ender en opp med pseudovitenskapelige tiltak som power posing. Påstanden bak power posing er at en finner hormonelle endringer som følge av å innta mektige positurer. En variant av “fake it till you make it”. Dette har vært en del av livsmestringsundervisning på Lier videregående skole. Noen har riktignok opplevd det som nyttig, men det er ikke noe vi kan kalle evidensbasert undervisning, ettersom funnene ikke har blitt replikert etter den initielle studien ⁽⁹⁾https://morgenbladet.no/ideer/2020/08/mestre-eller-ikke-mestre-livet-er-dessverre-blitt-sporsmalet. Lærerens idiosynkratiske interesser burde ikke være det som styrer det faglige innholdet. Arne Holte mener en også kan spørre seg om det skal forventes av lærere å kunne lære bort psykologisk kunnskap på tilstrekkelig vis, når dette ikke har vært del av utdanningen deres ⁽¹⁰⁾https://morgenbladet.no/aktuelt/2020/08/pensum-takle-livet-0.

Kanskje det går bra likevel?

Det finnes riktignok også seriøse aktører som har lyst til å ta del i det faglige innholdet under livsmestrings-fanen. Vi befinner kanskje i en prøveperiode per nå, men det byr på muligheten til å undersøke forskjellige programmer. Da dukker det muligens opp et program med gunstige effekter, som kan implementeres ordentlig ved et senere tidspunkt.

Ole Jacob Madsens kritikk er verdifull, nettopp fordi den tvinger oss til å tenke over hvordan vi vil at psykisk helse skal bli en del av utdanningsløpet. Likevel er det lov å fokusere på de positive mulighetene livsmestring kan by på. Det kan forstås som et steg i riktig retning, når det gjelder den psykiske helsens status i samfunnet. I tillegg har vi dem som vektlegger det fine ved at voksne skal få mer tid til å lære bort en slags indre trygghet til de unge mennesker ⁽¹¹⁾https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/naKA7B/fokuset-paa-unge-menneskers-psykiske-helse-kan-vaere-konstruktivt-kari. Forhåpentligvis viser livsmestring seg rett og slett å være et fint tillegg til skoleplanen, som hjelper ungdom med å ta godt vare på seg selv, og å mestre livet i den grad det måtte være mulig å gjøre noe slikt.