Lei av å lese om klimakrisen? Jeg også

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Lilian Särnmo.

Silje Stevens
Skribent

Jeg skiller alltid papir fra restavfall når jeg skal ut med søppelet. Men der stopper det egentlig også. Hvorfor gjør jeg ikke mer når jeg både vet at jeg er en del av problemet, og får dårlig samvittighet når jeg gjør for lite?

Jeg er skikkelig lei av å lese om klimakrisen. Når folk deler youtube-videoer der klimaforskere snakker om smeltende breer og farlige cykloner scroller jeg forbi. Dette til tross for at jeg vet mye om klimakrisen, og har lært mye om hvilken innvirkning CO2-utslipp kan ha på verden.

 Hvorfor ønsker jeg ikke høre mer om klimakrisen? Klimapsykolog, førstelektor og forfatter Per Espen Stoknes er èn av dem som kan gi svar på dette. Stoknes publiserte i 2015 boka “What we think about – when we try not to think about – global warming”, som i år utgis på norsk. Stoknes har også en miniserie på NRK hvor han beskriver hvordan menneskelige forsvarsmekanismer kan forklare både hvorfor vi ikke vil høre, og hvorfor vi gjør så lite når vi vet så mye.

Miniserien beskriver blant annet en av grunnene til at vi ikke vil høre mer, som dreier seg om at “klimakriser” blir for langt unna for oss i Norge. Når vi hører om smeltende breer og rammede øysamfunn er det rett og slett vanskelig å relatere seg til det. Vi kjenner kanskje ingen som påvirkes av klimakrisen, og jo flere sosiale ledd det er mellom oss og dem, jo mindre vil vi føle.

Jeg spiser fremdeles kjøtt

Stoknes beskriver videre et psykologisk fenomen jeg kjenner meg godt igjen i. Når jeg vet at måten jeg handler på ikke går overens med det jeg vet, oppstår kognitiv dissonans. Fordi det oppleves ubehagelig, velger jeg å distansere meg fra kunnskapen heller enn å endre meg. Ett eksempel på dette var da jeg så ”Sanninga om kjøtt” på NRK og lærte at kjøttproduksjon bidrar til CO2-utslipp. Dokumentaren gjorde veldig inntrykk, men fremdeles spiser jeg kjøtt, og har ikke engang innført én eneste kjøttfri dag i uken.

For å slippe å føle på dette ubehaget forklarer Stoknes om rettferdiggjøring. Her søker vi å sammenligne oss med noen som er verre enn oss selv for å redusere ubehaget. For meg letter det for eksempel på den dårlige samvittigheten relatert til min kjøttspising når jeg tenker på hvor mye bil en venninne kjører.  

Å leve som om jeg ikke vet

En annen ting jeg er flau over, er at jeg flyr til Stavanger fra Bergen. Jeg får lyst til å føye til at flybillettene er billigere enn bussbillettene, og at jeg blir bilsyk – men innerst inne vet jeg at disse unnskyldningene ikke er holdbare tatt i betraktning kunnskapen jeg har om at måten vi reiser på har stor innvirkning på klimautslipp. Når jeg likevel velger å fly, bruker jeg benektelse, noe Stoknes mener flere av oss gjør, og som også er en fundamental egenskap ved oss mennesker: Jeg prøver å leve med det jeg vet som om jeg ikke vet det.

Hvordan kan vi så bruke psykologi til å få folk til å slutte å benekte klimakrisen? Stoknes påpeker at vi er sosiale flokkdyr, og at én viktig måte å motivere til endring på kan være å spille på det sosiale. Han beskriver en studie hvor det ble undersøkt om det var mest motiverende å spare strøm hvis man gjorde det for å redde klima, for å sikre egne barns fremtid, for å spare penger, eller hvis man ble sammenlignet med naboene. Deltagere ble delt inn i 4 grupper, og skulle spare strøm ut i fra hver av disse kategoriene. Resultater fra studien viste at de som ble sammenlignet med naboene sparte mer strøm enn deltakerne i de andre gruppene. Å benytte seg av konkurranseinstinkt og sosial sammenligning kan se ut som gode virkemiddel for å få folk til å engasjere seg.

Vi trenger motivasjon

Videre forklarer Stoknes at for å lære noe eller opprettholde motivasjon må vi få tilbakemelding. Det er for eksempel ikke særlig motiverende å sykle til skolen i drittvær, når media stadig rapporterer at CO2-nivået øker. Med slike tilbakemeldinger kan det virke som om vår innsats ikke har betydning. Vi trenger derfor, ifølge Stoknes, nye signal for å motivere oss til endring. Et eksempel kan være nettsiden www.ducky.no som lar deg føre inn ulike klimahandlinger slik at du kan se hvor mye du har greid å spare. Dette vil altså fungere som en positiv tilbakemelding. Å kombinere tilbakemelding med noe sosialt, som for eksempel å ha konkurranser om sparing innad i kollektivet, kan kanskje være et forslag til noe som kan motivere oss.

Det er viktig å forsøke å se muligheter selv om vi stadig hører om hvor dårlig det kommer til å gå. Miljøhandling kan for eksempel føre til sparte penger, som gjennom økt fokus på gjenbruk. Et eksempel på dette er appen “Tise” som lar en kjøpe klær andre er blitt lei av.

Å undersøke materiell til denne teksten har gjort meg mer bevisst mine egne forsvarsmekanismer, og forhåpentligvis vil dette bidra til at det blir lettere for meg å gjøre klimavennlige grep. For som Stoknes også påpeker: Klimakrisen er en fantastisk åpning for å skape et samfunn som er bedre for oss.


Kilder

https://tv.nrk.no/serie/hvorfor-gjoer-vi-saa-lite-naar-vi-vet-saa-myee

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.